Den høye kvinneandelen som rekrutteres til PHS gjenspeiles ikke i politietaten generelt

NRK publiserte lørdag 30. oktober 2021 en reportasje om «politidamene», som viste til at kvinneandelen på Politihøgskolens bachelorutdanning har økt til 60 prosent.

«Det er over ti år siden Politihøgskolen jobbet aktivt for å få flere kvinner. Det går av seg selv», forteller rektor på Politihøgskolen, Nina Skarpenes, til NRK. Stadig flere kvinner har søkt opptak til Politihøgskolens grunnutdanning etter overgangen fra etatsskole til høgskole i 1992, og særlig etter overgangen til Samordna opptak i 2009. Da fikk karakterene fra VGS større betydning i opptaket, og politiyrket ble mer attraktivt for studenter med høyere karakter, der kvinner er overrepresentert.

Politihøgskolen har ikke drevet utstrakt rekrutteringsvirksomhet rettet mot kvinner de siste ti årene, men dagens høye kvinneandel kan ikke forklares av karakterkravene alene. Den er resultat av en lang prosess der ulike pressgrupper og etter hvert politiet selv har jobbet iherdig for å rekruttere flere kvinner, en prosess som startet allerede før en statlig politiutdanning ble etablert i 1920.

LES OGSÅ: Rekordhøy kvinneandel blant PHS-søkerne

Politiutdanningens utvikling

Den 24. november lanseres antologien «Kunnskap for et tryggere samfunn – norsk politiutdanning 1920-2020». Forskningen som presenteres i denne boka bidrar blant annet til å belyse at kvinners innpass i politiet er et resultat av en over hundre år lang prosess drevet av foreninger, politiske motiver og politiets eget behov for mangfoldig kompetanse, representativitet og legitimitet.

Allerede på begynnelsen av 1900-tallet argumenterte Norsk kvinnesaksforening for at kvinnelige politibetjenter bedre kunne legge til rette for, representere og beskytte kvinner, barn og andre utsatte minoriteter i møte med politiet. I 1910 ble Mathilde Henriksen ansatt som Norges første kvinnelige uniformerte politibetjent i Kristiansand. I årene som fulgte ble enkelte kvinner ansatt i politistillinger, begrunnet med et behov for «kvinnelige egenskaper » i visse deler av politiarbeidet.

Ved opprettelsen av Statens Politiskole i 1920 var et av kravene for opptak at elevene var ansatt i politiet. Selv om flere kvinner nå jobbet i politiet, fikk svært få innpass på Politiskolen. Grunnutdanning var i praksis forbeholdt mannlige søkere, siden kvinner ikke ble ansett som egnet til patruljetjeneste. Først i 1958 vedtok regjeringen at det skulle satses på rekruttering av kvinner til Politiskolens grunnutdanning, på grunn av personellmangel i ordensavdelingen i Oslo. Norsk Politiforbund fryktet imidlertid at kvinner ikke var i stand til å utføre de samme politioppgavene som menn, og at rekrutteringsproblemet som følge ville forsterkes. Samme år ble det obligatorisk å ha gjennomført Politiskolens grunnutdanning for å få fast ansettelse i politiet. Tiltakene hadde likevel liten effekt på andelen kvinnelige søkere til politiutdanningen, som forble lav i flere år.

Nye samfunnsutfordringer og sosiale og politiske bevegelser i 1960- og 1970-årene ble ledsaget av et generasjonsopprør mot sosial ulikhet og «autoritære og patriarkalske strukturer». Politiet var for mange et symbol på det autoritære patriarkatet, og kampen for flere kvinner i politiet fikk større symbolsk verdi.

Generasjonsopprøret svekket forholdet mellom politi og publikum, og i storbyene rapporterte man om store rekrutteringsproblemer. Maktkritisk aksjonsforskning kritiserte politiet for overdreven maktbruk og påpekte politiutdanningens mangler. Dette medførte nye krav til politiet, og på 1980-tallet ble bred rekruttering fastsatt som et av politiets grunnprinsipper. Politiet skulle gjenspeile befolkningen med hensyn til livserfaring, yrkesbakgrunn og utdanning. Et mangfoldig kompetansegrunnlag ble også ansett som en ressurs som kunne styrke politiets effektivitet og legitimitet. Det betydde at blant annet kvinneandelen måtte økes vesentlig.

Etter at flere utdanninger ble gjort om til høgskoler, stilte fagforeningene krav om at også politiet måtte være høgskoleutdannet dersom de skulle evne å holde følge med den øvrige samfunnsutviklingen. I 1992 ble Politihøgskolen et faktum. Hovedstrategien var fortsatt bred rekruttering, men nå med fokus på kjønn, klasse og etnisitet, i tillegg til personlig egnethet og utdanning.

LES OGSÅ: Mangler Politihøgskolen virkelig operativt orienterte kvinnelige søkere?

Kvinner og karrierevalg

Disse prosessene har ført til at vi i dag er i en situasjon der 60 posent av Politihøgskolens bachelorstudenter er kvinner. Fra et likestillingsperspektiv er dette et ønsket og positivt resultat, og utviklingen føyer seg inn i et mønster som preger høgskolesektoren generelt.

At det er et ønsket resultat, bør imidlertid ikke hindre oss i å stille spørsmål ved hvordan rekrutteringen til politiutdanningen vil foregå i framtiden. Utfordringen er todelt.

For det første gjenspeiles ikke den høye andelen kvinner som rekrutteres til politiets grunnutdanning i politietaten generelt. Kvinner med mangfoldig kulturell bakgrunn er vesentlig underrepresentert, kvinneandelen blant politietterforskerne er vesentlig høyere enn blant patruljemannskapene, på ledernivå er det til tross for politiske mål om høyere kvinneandel, fortsatt et kvinneunderskudd, og i Beredskapstroppen er det ingen kvinner i det hele tatt. En høyere kvinneandel i grunnutdanningen vil altså ikke nødvendigvis føre til at flere kvinner søker seg til arbeidsområder der kvinner allerede er underrepresentert. Det er mange faktorer som påvirker karrierevalg; forventninger til utdanning, opplevd innpass og posisjon er noen. Med andre ord står politiet fortsatt overfor noen utfordringer før politietaten i sin helhet skal kunne ansees som likestilt.

Det er fristende å tenke at kvinnedominans i bachelorutdanningen vil bringe oss nærmere målet om et likestilt og demokratisk politi. Imidlertid handler den andre utfordringen om hvorvidt politiutdanningen da forblir et ettertraktet utdanningsvalg for alle ønskede søkere, på en slik måte at de representerer den sosiale og kulturelle bredden i befolkningen.

Som sagt er det en lang og sammensatt historie som ligger bak at politiutdanningen har blitt like attraktiv for kvinner som for menn – det gikk ikke av seg selv. Dette er et gode som må opprettholdes, og det forutsetter at vi undersøker mulige konsekvenser dersom trenden fortsetter og andelen kvinnelige bachelorstudenter øker ytterligere. Forskning viser nemlig at spesifikke gruppers langvarige dominans, gjør profesjonsutdanninger mindre attraktive for andre grupper.

Målet må være å sikre at politiutdanningen blir like attraktiv for alle som er personlig egnet og som har den formelle kompetansen som kreves av en politistudent.

LES OGSÅ: Poenggrensen for å komme inn på Politihøgskolen øker for andre år på rad