KRONIKK
«De aller fleste blir faktisk ikke drept». Det var ordene jeg fikk fra politiet da jeg leste opp drapstrusler jeg har fått på telefonen.
Mens tusenvis av mennesker over hele Norge gikk i 8. mars-tog, var vi en gruppe som ikke kunne delta på grunn av høyt trusselbilde: Vi som lever i skjul. Jeg er en av kvinnene som ikke kan vise meg, men som krever å bli hørt.
Dette er en meningsytring. Innholdet gir uttrykk for forfatterens holdning.
Det er vanskelig å finne eksakte tall på hvor mange som lever i skjul i Norge, men ifølge Kripos er det over 700 mennesker som bor på hemmelig adresse.
Mange av kvinnene som lever i skjul gjør det ikke bare på grunn av en voldelig mann, men et helt kollektiv. I en rapport fra Integrerings- og mangfoldsdirektoratet (IMDI) framkommer det at antallet henvendelser om æresvold til minoritetsrådgivere på skoler ser ut til å øke.
Barne-, ungdoms- og familiedirektoratets (Bufdir) kompetanseteam skriver i en rapport at det aldri har vært så mange saker som i 2021. 32 prosent av alle saker dreier seg om vold og trusler; alt fra mindre alvorlige forhold til faktiske drapsforsøk. I disse tilfellene er det ofte flere voldsutøvere ,og volden motiveres av et ønske om å opprettholde familiens ære .
Ordene brant seg fast
«De aller fleste blir faktisk ikke drept». Det var ordene jeg fikk fra politiet da jeg leste opp drapstrusler jeg har fått på telefonen.
«De aller fleste blir faktisk ikke drept». Det var ordene jeg fikk fra politiet da jeg leste opp drapstrusler jeg har fått på telefonen.
Ordene har brent seg fast i meg, akkurat som når jeg ble fortalt at jeg har for mye følelser til å vurdere min egen sikkerhet. Eller da jeg ble fortalt at jeg burde ha blitt i landet jeg nettopp flyktet fra, fordi etnisiteten min ikke passet inn i advokatens forestilling om æresvold.
Det er ikke mulig å finne noen statistikk på hvor stor andel de æresvoldsutsatte jentene utgjør av de som lever i skjul, men jeg er en av dem. I løpet av ungdomstida har jeg flyttet nesten tjue ganger.
I hverdagen går jeg under tre forskjellige navn, ingen av dem er navnet jeg fikk da jeg ble født.
Uansett hvor jeg går, har jeg med meg en mobil voldsalarm med direkte kontakt til politiet.
Uansett hvor jeg går, har jeg med meg en mobil voldsalarm med direkte kontakt til politiet. På rommet mitt står sekkene halvt klare til neste gang jeg må flytte.
Jeg bærer på traumer fra eget hjem, men også på traumer fra myndigheter og offentlige instanser. Samfunnet er tydelig på at vi ikke skal tåle den urett vi blir utsatt for av egen familie, så hvorfor skal vi da måtte tåle den urett vi blir utsatt for av systemet?
Tiltakene er ikke godt nok tilpasset
I Norge har du ingen lovfestede rettigheter til beskyttelsestiltak, bortsett fra mobil voldsalarm. Hvis man skal få sikkerheten sin ivaretatt, stiller politiet som regel krav om anmeldelse – selv om det er i strid med Istanbulkonvensjonen artikkel 18.
I tillegg har du ikke rett å klage på sikkerhetsvurderinger, så lenge du ikke får beskyttelsestiltak innvilget. Politiet kan nekte å oppgi grunn til avslag siden du ikke har rett til innsyn i din egen sak.
Tiltakene for vold i nære relasjoner er heller ikke godt nok tilpasset oss som er ofre for kollektivt sanksjonert vold.
En mobil voldsalarm hjelper heller ikke dersom noen allerede har bestemt seg for å drepe deg.
Når det er mange voldsutøvere, og enda flere potensielle voldsutøvere, hjelper verken kontaktforbud eller omvendt voldsalarm. En mobil voldsalarm hjelper heller ikke dersom noen allerede har bestemt seg for å drepe deg.
Samtidig er vi i liten grad, om i det hele tatt, forsket på i Norge. Ingen trenger jo å forholde seg til en befolkning som er usynlig.
Tre forslag til forbedring
I Sverige har Jämställdhetsmyndigheten laget en rapport basert på dybdeintervjuer med 86 kvinner og 128 barn som lever i skjul, hvorav noen av de er utsatt for æresvold. Nesten annenhver kvinne beskriver at hun ikke blitt trodd av myndigheter eller at hun blir mistenkt for å overdrive situasjonen.
Myndighetene må vite hvordan det går med oss, hvordan beskyttelsen virker, hvordan vi har det og hva vi trenger.
Denne kunnskapen trenger Norge også. Myndighetene må vite hvordan det går med oss, hvordan beskyttelsen virker, hvordan vi har det og hva vi trenger.
Ville svarene vært annerledes her? Det er det ingen grunn til å tro. Jeg ønsker meg en debatt hvor våre stemmer som kvinner i skjul kan ta plass. Derfor har jeg tre konkrete forslag:
- Øk kunnskapen om kvinner som lever i skjul og lag en rapport som inkluderer våre stemmer. Våre erfaringer er nødvendige for at man skal få innsikt i hvordan systemene funker og hvordan de kan forandres.
- Gjør en gjennomgang av saker hos politiet for å sikre at de ikke stiller krav om anmeldelse ved en sikkerhetsvurdering.
- Hev kompetansen på æresrelatert vold i politiet. Det skal ikke være avhengig av hvor i landet du bor for at du skal møte politifolk med god nok kompetanse.
Politiforum kjenner forfatterens identitet.
Innlegget var først publisert i Klassekampen.
