De vanskelige sakene – i en vanskelig tid

Flertallet i Buskerud tingrett kom frem til at den tiltalte polititjenestemannens maktbruk var innenfor politiets lovlige handlingsrom og frifant tjenestemannen på alle punkter.

I skrivende stund er saken ikke rettskraftig og det er ikke avklart om påtalemyndigheten anker dommen. Det er et viktig prinsipp at vi venter til domsavgjørelser er endelige før vi legger de til grunn for videre håndtering.

Uansett endelig utfall i saken kan det slås fast at en sak som denne er en stor belastning for de involverte i hendelsen, deres nærmeste og kollegaer. Saken er en påkjenning for politidistriktet, for hele etaten og for relasjonen mellom politiet og innbyggerne.

En stor tilleggspåkjenning for tjenestefolk involvert i dramatiske saker er hets og trakassering i sosiale medier i etterkant.

Etter den frifinnende dommen stengte både VG og Dagbladet kommentarfeltene.

Det er mange meninger om saken - i etaten, blant ulike kommentatorer og i det offentlige rom.

Terskelen for å mene sterkt uten å ha innsyn i alle sakens sider er lav.

I håndtering av disse vanskelige sakene har vi ledere ulike roller og oppgaver. Nærmeste leder, mellomledere, politimester og politidirektør vil ha ulike oppgaver.

Det dreier seg om personalomsorg, forholdet til lokalsamfunnet og kollegafellesskapet, personalmessige forhold, forholdet til tilliten mellom politi og publikum og kommunikasjon i det offentlige rom, forholdet til departement og det politiske miljøet, fagutvikling og læring - på lokalt og nasjonalt nivå - samt det å finne tiltak som kan redusere risiko for slike belastende saker.

Mitt «innsatssted» og min «verktøykasse» ser ganske annerledes ut enn for operative mannskaper, men vi har samme interesse i at politioppdrag skal utføres profesjonelt, at politiet skal ha nødvendig handlingsrom og at en god relasjon til befolkningen skal opprettholdes.

Jeg er hver dag stolt av det ansatte i norsk politi leverer. Det leveres høy grad av profesjonalitet, med nødvendig varsomhet og empati for involverte. Det er krevende å utføre utfordrende og tidvis farlige oppgaver, og samtidig måtte tåle et sterkt kritisk søkelys.

Dette er en konsekvens av at vi utøver makt – inkludert vold – på vegne av samfunnet.

Høyesterett har slått fast at det skal være en «forholdsvis romslig ramme» hva gjelder vurderingen av politiets tjenestehandlinger opp mot lovlighet i ettertid. Det er nødvendig for at politiet skal kunne utføre sine oppgaver, og det må tåles feil uten at det dermed blir straffbare forhold.

Men ambisjonen for kvaliteten i politiets tjenesteutøvelse er selvsagt høyere enn å unngå straffbare forhold.

Det å erkjenne at også vi i politietaten noen ganger kan gjøre feil, at vi av og til må endre praksis, at det tidvis er nødvendig at forhold begått i tjenesten underlegges etterforskning – uten at våre ansatte skal føle seg «kastet under bussen» - er en krevende balansegang.

Jeg ser at det etterlyses mer støtte fra politiledere i de vanskelige sakene. Det må vi ta på alvor og i fellesskap diskutere hvordan vi kan lykkes bedre. Det er imidlertid neppe det beste for etaten å la være å erkjenne utfordringer og feil. Men det er selvsagt av stor betydning hvordan vi kommuniserer med hverandre internt og eksternt, og at vi evner å ha god personalomsorg.

Jeg er blitt kritisert for å ha brukt ordet «skakende» om videoen fra hendelsen på Kongsberg som førte til tiltale mot tjenestemannen. Jeg var samtidig svært tydelig på at jeg ikke hadde hele bildet og at jeg hverken kan eller skal ta stilling til straffeskyld.

I alle mine vurderinger om hva jeg bør gjøre og uttale har jeg som målsetting å gjøre det jeg tenker tjener etaten og samfunnet i stort. Hva ivaretar tilliten til politiet best mulig og hva gir politiet nødvendig handlingsrom.

Selvsagt gjør også jeg feilvurderinger, men i denne saken har jeg vært tydelig på at min bruk av ordet «skakende» ikke betydde at jeg hadde innsikt nok til å avgjøre om maktbruken var innenfor det lovlige.

Min beskrivelse var av inntrykket videoen skapte, og det var viktig for meg å vise at jeg ser alvoret i situasjoner der politiet blir mistenkt for ulovlig maktbruk og har forståelse for publikums reaksjoner.

Politiets Fellesforbunds leder Unn Alma Skatvold peker klokt på at vi må vi ha tillit til rettssystemet. I saken fra Kongsberg må vi avvente rettskraftig avgjørelse. Det er domstolen som skal ta stilling til om påtalemyndighetens vurderinger skal legges til grunn.

Vi bør fokusere på hvordan vi sammen kan lære - i de ulike roller vi besitter – vi som er stolte over norsk politi og opptatt av den enorme samfunnsverdien det utgjør å ha en profesjonell politietat som nyter tillit hos store deler av befolkningen.

De operative mannskapene opplever tjenesten som tøffere og tøffere. Vold og trusler mot politiet er en økende trend, samtidig er respekten for politiets pålegg synkende.

Politiet møter mye rus, antallet oppdrag relatert til psykiatri har vært økende i lengre tid, og faren for å møte våpen ute i tjenesten er betydelig.

Trusselbildet vi manøvrerer i er komplekst og skiftende. Den forverrede sikkerhetspolitiske situasjonen påvirker politiet, terrortruslene er stadig tilstede og det er grunn til å tro at den organiserte kriminaliteten vil utvikle seg negativt.

Også for politiledere, og øvrige grupper i politiet, er arbeidshverdagen blitt mer og mer kompleks. Det er viktig at politiet rustes til å håndtere dette og gis nødvendige verktøy.

Tiltak rettet mot vold og trusler mot ansatte er sentralt i etatens HMS-plan. Vi ønsker å igangsette et prøveprosjekt om bruk av kroppskamera på tjenestepersoner. Videre ønsker vi mer forskning på politiets maktbruk slik at vi får bedre kunnskap på dette området.

Vi må ruste oss for å håndtere samfunnsoppdraget i en krevende tid, der vi også sikrer mannskapene våre et forsvarlig arbeidsmiljø. For at våre faglige råd skal bli omgjort til beslutninger, trenger vi forståelse for våre behov i samfunnet og hos politikere.

Utfordringene og de vanskelige sakene står i kø. Vi må møte dem sammen, gjennom et godt samarbeid mellom ledere og ansatte.