Den store samtalen om vold i nære relasjoner må starte nå

Filmkritiker Anne Helen Houg beskriver Natt som en «film som kan redde liv».

Vi applauderer utsagnet. Monas film har allerede reddet hennes eget liv, og Astri Johanne, som jobber med voldsutsatte til daglig, mener filmen kan gjøre en stor positiv forskjell.

For å redde mange liv innenfor hjemmets fire vegger, må filmen bare være startpunktet for et større samfunnsoppgjør.

Den store samtalen om vold i nære relasjoner må starte nå – ikke minst fordi pandemiårene førte med seg en økning i voldsutøvelse innenfor hjemmets fire vegger.

Ikke alle er innforstått med hvor omfattende vold i nære relasjoner er, så la oss starte med noen tall:

• Mellom 12.000 og 24.000 barn i Norge opplever årlig at mor blir utsatt for fysisk eller psykisk vold hjemme.
• Minst 20.000 barn i Norge blir årlig utsatt for fysisk eller psykisk vold av foreldre. Justisdepartementets tall er 100.000.

Mørketall utover dette er meget sannsynlig, ifølge fagfolkene.

Er også samfunnsøkonomi

Ofte snakker vi om vold i nære relasjoner som om det kun angår helse og kriminalomsorg, men i tillegg til enkeltmenneskers tragiske kostnader, er vold i hjemmet samfunnsøkonomi. Dette er vold som utløser mye mer enn sykehusregninger.

Den største kostnaden knytter seg til voldsofre som faller utenfor skole og arbeidsliv.

En undersøkelse gjennomført av Vista Analyse estimerte i 2012 at vold i nære relasjoner koster Norge mellom 4,5 og 6 milliarder kroner årlig – rundt en tusenlapp per innbygger. Kan vi fortsette å ta oss råd til det?

Arbeidet for å forhindre vold i hjemmet handler om mye mer enn bare det moralske ansvaret. Filmen Natt er et forsøk på å starte samtalen og øke kunnskapen.

«Det er jo bare å gå», vil noen si, men når den voldsutsatte nærmest puster vold hver dag, er det mer komplisert enn som så.

Det er vanlig at voldsutsatte kjenner på skam, og at de underkommuniserer situasjonene de lever i. Ofte vil de for enhver pris ordne opp selv.

Tvunget til å handle

Vi møter hovedkarakteren i Natt, Emma, når hun har tatt barna og gått ut av forholdet med eksmannen, men ikke anmeldt ham og ikke fått skilsmissepapirene undertegnet. Når hun får påvist kreft og måneder igjen å leve, blir hun tvunget til å handle. Hun kan ikke la mannen få omsorgen for barna når hun dør.

Emma representerer virkelighetens voldsutsatte på mange måter: Hun vil ikke at noen skal vite om det. Hun har vokst opp i et dysfunksjonelt hjem og utviklet en toleranse for grenseløs adferd. Hun har lært seg å skjule alt bak en plettfri fasade. Hun tror volden er hennes skyld. Hun tror at hennes kjærlighet kan ordne opp, for hun forelsket seg ikke i en voldsutøver. Volden kom gradvis og snikende.

Vold i nære relasjoner kan sjelden stoppes uten at samfunnet blander seg inn.

La oss derfor rydde opp i en vanlig feiloppfatning: Å melde fra til politiet ved mistanke om vold i nære relasjoner er ikke et valg vi har, men en plikt.

Avvergingsplikten, som vi finner i Straffelovens paragraf 196, sier at om vi mistenker lovbrudd som vold i nære relasjoner og unnlater å melde det til politiet, kan vi straffes med bot eller fengsel i inntil ett år.

Det er ikke et valg å tenke «det var sikkert ingenting».

En annen utbredt feiloppfatning er at taushetsplikten kommer først, men paragraf 196 slår fast at «avvergingsplikten gjelder uten hensyn til taushetsplikt». Taushetsplikten skal ikke få beskytte den som utøver volden.

Enhver medborger har en selvstendig avvergingsplikt. Hvis du er bekymret, er du forpliktet til å melde fra. Vi har mislyktes som medmennesker og som samfunn om vi ser en annen vei.

Vanskelig i praksis

I praksis er det dessverre slik at avvergingsplikten kan sitte langt inne. La oss ta et eksempel:

En voldsutøver er ufin mot sin partner på en buss, men ingen griper inn. På en holdeplass kommer ei eldre dame om bord. Hun betrakter volden et øyeblikk før hun utbryter: «Hvor lenge skal vi la dette fortsette?» Tre menn reiser seg da og kaster voldsutøveren av bussen.

Det er dessverre lett å tenke «andre hadde sikkert reagert» eller «tenk om jeg tar feil». I eksempelet kjente alle på ubehaget, men de trengte noen som «aktiverte» avvergingsplikten. Ville du ha grepet inn?

Politiet jobber med sine samarbeidspartnere for å utvikle en bedre helhetlig tilnærming. I regjeringens handlingsplan for å bekjempe vold i nære relasjoner vises det til et ønske om å gjøre RISK til et nasjonalt tiltak.

RISK er en metodikk som sammenkobler politiets beskyttelsestiltak med praktisk bistand og psykosial oppfølging. Både voldsutsatt og voldsutøver får da oppfølging utover det etterforskningsmessige. Forløperen til det nåværende «RISK» på Stovner har vist at slik oppfølging hjelper mennesker ut av volden på en overbevisende måte.

Fra politisk hold er det opptrappingsplaner og nye analyser på vei, men for å redde liv må vi gjøre mer. Institusjonene våre må gjøre mer, og hver enkelt av oss må åpne øynene våre for tegn til vold i nære relasjoner.

La oss starte med å lære oss avvergingsplikten. Vold i hjemmet er ikke en privatsak. Det er ditt ansvar å melde fra hvis du er bekymret.

«Tenk om jeg tar feil» er ikke spørsmålet.

Tenk om du har rett?