Dommen i Kongsberg-saken er riktig og ikke uventet

For ikke altfor lenge siden måtte pressen gjennomgå en selvransakelse etter Baneheia-saken. Journalistikken var ensrettet og ukritisk. Den var en fare for rettssikkerheten, og mange mente den bidro til et av norgeshistoriens alvorligste justismord. Dagbladet fremholdt at det var «viktig at pressen, også vi i Dagbladet, tar lærdom».

Dekningen av «Kongsbergsaken», som pressen tendensiøst har betegnet «politivoldsaken», viser mest det motsatte: Igjen har vi sett pressen ukritisk jage i flokk – med Dagbladet i spissen.

Til pressen ble det lekket politidokumenter. Disse ble sin tur «matet ut», politirapport etter politirapport. Med dette ble en krevende straffesak gjenstand for mye og ensidig omtale. Ved å gjøre seg til mikrofonstativ for den ene siden, ble det ble pisket opp en sterkt betenkelig opinion mot politimannen og politiet – og fare for nok en justisfeil.

Les Olav Rønnebergs kommentar på NRK.no her.

Det som faktisk skjedde

La oss så se hva som faktisk skjedde i Kongsberg denne oktobernatten. Mannen som ble slått av politiet under pågripelsen, A, var nektet inngang på «Privat Bar», tre ganger, da han var åpenbart påvirket av rusmidler.

Som følge av dette ble han «aggressiv og truende», og han «skulle knuse trynet til vekteren». Sitatene her er fra dommen. Utestedet ba om politiets bistand til å få ham bort.

Senere ble vekteren drapstruet, «engstelig» gikk han ned til Esso-stasjonen hvor det sto to politipatruljer. Hit kom også A med flere.

Da vekteren kontaktet politibilen, skal A ha ropt «hold kjeft, hold kjeft». A gikk deretter rundt politibilen og opp mot vekteren. Politiførstebetjenten oppfattet at de to «utgjorde en trussel mot vekteren, og at det kunne eskalere».

Han «valgte derfor å gå raskt ut av bilen og stille seg mellom». Samtlige fire politifolk «oppfattet at det var noe med situasjonen som gjorde dette nødvendig».

Trakk til seg armen

Den tiltalte politimannen gikk bort til A og ba ham «bli med bort», og herfra er det videofilm. A trakk da raskt til seg armen, og sa «ikke rør meg».

Tiltalte ville oppnå et polititaktisk «overraskelsesmoment» og A ble da lagt i bakken med en «ordinær nedleggelse». A gjorde umiddelbart motstand, og politimannen vurderte det som nødvendig å få kontroll. Han slo «i skulderområdet/nakken syv ganger med knyttet neve, uten at han opplevde at det fikk den ønskede virkningen ved at [A] ga seg».

Politiet «opplevde [A] som veldig sterk, og de forsøkte å få kontroll på armene med forskjellige metoder». Også en tredje politimann kom til, «men [A] fortsatte å gjøre motstand.»

As venner kom ham til unnsetning og slo etter den tiltalte politimannen, som ble dyttet «ned i bakken slik at han falt på ryggen». Med hjelp av kolleger klarte tiltalte å reise seg opp og så vekteren «i et basketak».

Tiltalte brukte pepperspray og vekteren fikk kontroll. Tiltalte sprayet også en annen, før han så at politikvinnen ikke klarte å holde A, som «var i ferd med å komme seg opp fra bakken». A fikk også politikvinnen «under seg» og da skled det «en utslått batong ut av [As] høyre jakkeerme».

Tiltalte brukte igjen pepperspray, men A fortsatte å gjøre motstand og fikk en «hånd i halslinningen på jakken til tiltalte». Tiltalte ba da om «om ytterligere bistand» over politiradioen.

Etter å ha mislyktes med et armbend, slo tiltalte «fire ganger mot [As] hode og bryst». Så kom «et nytt utfall» og politimannen grep da etter batongen og slo mot As ben. A løp mot tiltalte, og ble slått i venstre arm.

A «fulgte etter tiltalte, og tiltalte slo da [A] i hodet uten at motstanden opphørte. Tiltalte rygget bakover mens [A] fulgte med».

Ropte skjellsjord, truet og spyttet

Politiet fikk omsider «kontroll på [A], som da lå på gresset og ropte skjellsord, truet og spyttet». Han gjorde hele tiden motstand «og det måtte fire tjenestepersoner til for å få kontroll på ham. Etter hvert fikk de påført ham bodycuff og spyttemaske.

Hendelsen tok om lag 17 minutter». A hadde en promille på 1,8 og det ble funnet en ulovlig «karambitkniv» i jakka hans.

Politiet er samfunnsorganet som har rett til å bruke lovlig makt – uten at det er «politivold». Høyesterett har i flere avgjørelser understreket at slik uriktig maktbruk ikke uten videre skal møtes med strafferettslige reaksjoner.

Politiet må, for å bruke Høyesteretts ord, levnes «en forholdsvis romslig ramme når man skal vurdere handlingen i ettertid».

Dette er det gode grunner for. I Kongsberg hadde den resolutte pågripelsen en grunn og den polititaktiske vurderingen må gis en god skjønnsmargin.

Resultatet blir nok stående

Folketribunalet – som Rønneberg viser til – hadde kanskje gjort seg opp en mening basert på den journalistskapte virkelighet og gapestokkmentalitet. Da kom det kanskje overraskende at «politimannen ble blankt frifunnet».

Med innsikt i hva som faktisk passerte og gjeldende rett, er ikke dommen på noen måte uventet. Dommen er godt rettslig forankret og tilsier ingen anke. Mest på grunn av den mediaskapte opinionen er nok likevel en anke ventelig.

Politimannen får trøste seg med at resultatet nok vil bli stående. Dette er gjeldende rett og en fellende dom ville være dypt tragisk for alle andre enn kriminelle. Straff fremstår som meningsløst og ville ikke gitt oss annet enn et unnfallende politi, lite innstilt på å beskytte samfunnet i skarpe situasjoner. Det er lite ønskelig.

Politimannen som urettmessig er suspendert og hengt ut, fortjener snarere samfunnets støtte for en utakknemlig samfunnsoppgave. Natt til søndag 30. oktober 2022 gjorde han bare jobben sin.