En kriminalomsorg med kniven på strupen

Konstant behov for akutt krisehåndtering overkjører kriminalomsorgens mulighet til å tilby forsvarlige soningsforhold og gir grobunn for psykiske problemer.

Forestillingen om norske fengsler er gjerne et rosenrødt bilde av luksuriøse rom der de innsatte har en relativt behagelig tilværelse. I utlandet blir norske fengsler sammenliknet med hotell; et sted der de innsatte blir behandlet som gjester og er godt ivaretatt.

Jussformidlingen erfarer imidlertid at virkeligheten for de innsatte er langt fra så rosenrød. Kriminalomsorgens mål om rehabilitering ved soning uthules av knappe ressurser som medfører at fengselsansatte står i spagat mellom selvskading og selvmordsforsøk.

At fasilitetene er gode og at lovverket teoretisk sett er betryggende, gir de innsatte et illusorisk vern når realiteten er en helt annen.

En resursfattig kriminalomsorg som ikke strekker til preger oppfølgingen av de innsatte. Selvskading og selvmord er i dag skremmende vanlig i norske fengsler, særlig i kvinnefengslene. Bare i fjor ble det registrert 265 tilfeller av selvskading i norske fengsler, hvorav 212 av disse var kvinner. De siste fem årene har 25 innsatte avsluttet sitt eget liv. Dette er 25 liv for mange.

Innsatte er også mennesker

Kriminalomsorgen skal tilstrebe tilstedeværelse og oppfølging av de innsatte. Innsatte har som alle andre behov for mellommenneskelige relasjoner – de trenger å bli sett, hørt og samhandle med andre.

Mangel og utskiftninger av fengselsbetjenter og omfattende isolasjonsbruk gjør det imidlertid utfordrende å skape slike relasjoner. Avgjørende blir at betjentene er på rett sted til rett tid, for å avverge akutte og uforutsette hendelser.

Skjebnen til de innsatte blir med dette etterlatt til tilfeldigheter.

Økt bemanning i fengslene vil imidlertid kunne tilrettelegge for en bedre sikkerhet. Nærhet til de innsatte vil bidra til å redusere den psykiske belastningen det er å sitte i fengsel, samtidig som det gjør det mulig å forutse og forhindre akutte krisesituasjoner.

Tvangsmidler og isolasjon som kompensasjon for forebygging

Ved risiko for innsattes liv og helse er kriminalomsorgen naturligvis presset til å handle raskt. Svært inngripende tvangsmidler i form av isolasjon, sikkerhetscelle og sikkerhetsseng blir alternativer når ressurser til forebyggende og langsiktige tiltak mangler.

Slike tiltak utsetter og forverrer problemene, og skal derfor kun benyttes dersom det er strengt nødvendig. Jussformidlingen frykter at opphold i norske fengsler gir grobunn for en nedbrytende psyke heller enn den ønskede rehabiliterende effekten.

Tvangsmidler må erstattes med bedre helsetjenesteordninger, aktiviseringstilbud og langsiktig kartlegging av hver enkelt innsatt.

En kompleks gruppe innsatte

Norske fengsler har i dag innsatte med svært ulike forutsetninger, tvangsplassert under ett og samme tak. Flere innsatte blir erklært for friske for psykiatrien, men er for syke til å sone i fengsel. Innsatte hvor spørsmål om soningsdyktighet i utgangspunktet ikke er problematisert, bærer også på bagasje.

Sammen skal de alle forsøke å sone sin tid og forberede seg på livet utenfor murene. Forsvarlige soningsforhold forutsetter kompetanse og tilstrekkelige ressurser.

Det er først da straffen vil få en rehabiliterende effekt.