Hva skal vi med en totalberedskaps-kommisjon?

I Hurdalsplattformen har vår nye regjering flagget at de vil sette ned en totalberedskapskommisjon. Kommisjonen skal ha som mandat å vurdere hvordan samfunnets totale ressurser bør innrettes for å sikre en tilfredsstillende beredskap.

Hvorfor er en slik kommisjon nødvendig, og hva skal den bidra med? Vi vil hevde at tiden for en slik kommisjon er overmoden, av flere grunner. Forsvaret har hatt sine brede kommisjoner, mens man på den sivile siden primært har sammenfattet politikk og mål i samfunnssikkerhetsmeldinger og hendelsesstyrte utredninger.

Noe som ligner på en totalberedskapskommisjon har vi ikke hatt siden Sårbarhetsutvalget, som ble ledet av Kåre Willoch. Dette er over 20 år siden (NOU 2000:24).

Sårbarhetsutvalget hevdet at reformer innenfor beredskapsfeltet i stor grad ble drevet fram av spesifikke hendelser, og ikke på bakgrunn av helhetlige analyser og valg av overordnede, felles målsettinger. Dette er en påstand som også har gyldighet i dag.

En totalberedskapskommisjon bør derfor få et bredt mandat der en ser på dagens og morgendagens trusselbilder, hvor forberedt vi er, og hvor man også tenker beredskap i alle sektorer, også i næringslivet. Klimakrise, ekstremvær, beskyttelse av kritiske samfunnsfunksjoner, sammensatte trusler og et helsevesen som er forberedt på pandemier er stikkord her.

De sentrale spørsmålene

Noen av de mest sentrale spørsmålene som en totalberedskapskommisjon bør besvare, er:

1. Kapasitet knyttet til nye og gamle risikoområder:

I Hurdalsplattformen vektlegges det at ressurser bør være tilgjengelige over hele landet. En kommisjon må se på kapasitetene i også i utkantstrøk, og se dem i sammenheng med risiko- og sårbarhetsanalyser både lokalt og nasjonalt. Økonomisk skvis over lang tid har flere steder ført til at responstid, kapasitet og utstyr i «førstelinjen» ikke har holdt tritt med trusselbildet.

2. Hvordan styrke kommuneberedskapen?

Vi trenger en bred gjennomgang av organisering, kvalitet og kapasitet når det gjelder kriseberedskapen i kommunene. Her er variasjonene for store. Det må blant annet vurderes om de minste kommunene beredskapsmessig bør knyttes sammen i sterkere regionale strukturer. Det bør også diskuteres om det bør føres et strengere tilsyn enn i dag hva angår forbedringer i beredskapen.

3. Hvordan sikre utholdenhet hos de som ivaretar kritiske samfunnsfunksjoner?

Koronapandemien har demonstrert viktigheten av utholdenhet i alle ledd, både i privat og offentlig sektor. Under langvarige kriser må en ha kapasitet til å sikre kontinuitet hos de som skal ivareta kritiske samfunnsfunksjoner og infrastruktur. Spesielt for kommunene er det viktig at en også ser på hvordan en skal følge opp de som rammes i lokalsamfunnene i oppbyggingsfasen etter en krise.

4. Hvordan bygge opp og ivareta sektoroverskridende relasjoner?

Risiko- og sårbarhetsanalyser viser at kriser kommer i stadig nye varianter, oppstår plutselig og kan ramme hvor som helst. Vi må ta kostnadene med å sikre Norge ekstra kapasitet for hurtig respons, og ha en organisering som er tilpasset nye krisetyper. Dette særskilt når det kommer til sammensatte eller hybride trusler – som ofte kommer i form av desinformasjon, urostifting eller angrep i cyberdomenet. Her kreves en totalberedskapstenkning – der samfunnsinstitusjoner, organisasjoner og virksomheter på alle nivåer jobber synkront – og har de nødvendige organisatoriske ressurser til å ivareta også det sektoroverskridende samarbeidet. Samvirkesentre på flere nivåer er organisatoriske løsninger som bør diskuteres.

5. Hva er den optimale ressursfordelingen – og behovet for felles løsninger sivilt-militært?

Store kriser og gråsoneutfordringer gjør det nødvendig å se sivil og militær beredskap i en sammenheng. En samordning med den bebudede Forsvarskommisjonen blir derfor viktig. Økt bruk av Forsvarets ressurser i sivile kriser bør gjennomgås bredt, også hva angår mer sensitive spørsmål som et mer fleksibelt lov- og regelverk knyttet til bistandsinstrukser, krisefullmakter og sikkerhetslovgivning.

6. Hvordan få til et kompetanseløft?

Med de utfordringer som er skissert ovenfor, spesielt rundt nye krisetyper og trusselbilder, må kompetanseutvikling stå i høysetet. Det er behov for å utvikle en bred samvirkekompetanse, også for samarbeid over landegrensene. Flere offentlige utredninger har påpekt betydningen av å bygge opp en analysekapasitet for å klargjøre kompetansebehov og spre utdannings-, trenings- og øvingsressurser rundt i landet.

7. Hvordan sikre en god nasjonal koordinering av beredskapen?

Sårbarhetsutvalget påpekte i 2001 mangelen på et overordnet departement som koordinerte innsatsen ved større kriser. Pandemien har illustrert utfordringene knyttet til nasjonal samordning. Totalberedskapskommisjonen bør se på om tiden er moden for å etablere et overordnet samfunnssikkerhets- og beredskapsdepartement, som har samordning som hovedoppgave. I dette ligger det også at man må gjøre en vurdering av hvordan en skal sikre en helhetlig styring av beredskap i alle ledd i en tid med økt privatisering både i sivil og militær sektor.

Trygghet som sovepute

Norge kan i dag defineres som et svært trygt land. Men denne tryggheten kan også gi en falsk illusjon, og fungere som en sovepute. En totalberedskapskommisjon må se på hvordan beredskap som fenomen på best mulig måte kan ivaretas – og distribueres – i alle samfunnssektorer og innenfor alle departementale ansvarsområder.

Med utgangspunkt i situasjonsbeskrivelsen ovenfor, mener vi at man i arbeidet med en totalberedskapskommisjon må ha en bred tilnærming til sikkerhets- og beredskapsarbeidet og tenke både på ressurser, forvaltning, lover og regelverk og – ikke minst – et bredest mulig samvirke.