KRONIKK
Hvem skal bestemme i politiet?
Politikerne bør la politiet selv få disponere sine ressurser.
Dette er en meningsytring. Innholdet gir uttrykk for forfatterens holdning.
Denne kronikken stod først på trykk i Aftenposten.
For kort tid siden kunngjorde justis- og beredskapsminister Emilie Enger Mehl (Sp) og finansminister Trygve Slagsvold Vedum (Sp) at det skal åpne ti nye polititjenestesteder i 2024.
Det fikk politimestere og fagforeninger til å flagge sin uenighet i offentligheten.
Det er uvanlig. Politiet er vanligvis lojale og tar heller debatten på kammerset. Politikerne bestemmer ressursene og oppdraget til politiet. Og de står fritt i om de vil ta til seg politifaglige råd eller ikke.
Men den viktige debatten handler ikke om antall tjenestesteder.
Økonomien styrer
Men i skyggene lurer økonomisk effektivitet. Det trumfer det meste.
Politiet har lært seg moderne offentlig styring i tråd med skiftende regjeringers prioriteringer. Politiet skal levere samfunnssikkerhet.
Men i skyggene lurer økonomisk effektivitet. Det trumfer det meste. Og det blir politiet målt på. Det vet politimestere og fagforeningene. De har vært ute en vinternatt før.
Uansett hva politikere gir av fagre løfter, blir politiet målt på hvordan de forvalter sitt ansvar. Utviklingen innen kriminalitet tilsier dessuten at politiet har behov for kompetente og ressurskrevende etterforskningsmiljøer.
Det er et oppdrag hvor resultatene stort sett er målbare. Det er også kriminalitet hvor negative medieoppslag fort kan redusere tilliten til politiet.
Samtidig utsettes etaten for press om å ha lokal tilstedeværelse. Her sitter festtalene løsere, noe nærpolitireformen viste. Det er oppgaver som er vanskelige å måle. Og de får ikke på langt nær samme negative medieoppslag hvis politiet ikke leverer på dem.
Det sier seg selv hva som prioriteres i politimøtene når beslutninger tas.
Festtaler holder ikke
Bak dette lurer regjeringens bebudede tillitsreform. Så langt er reformen en papirtiger.
For at reformen skal få effekt, må makt delegeres. Ikke bare i festtaler, men reelt. Det betyr at regjeringen og Justis- og beredskapsdepartementet må avstå fra politisk detaljstyring.
Her utfordres godt innarbeidet og institusjonalisert forvaltningsmakt.
Politiets økonomiske rammer vil sannsynligvis også forverre seg i årene som kommer, da det er andre tunge samfunns- og sikkerhetsutfordringer nasjonen skal bruke penger på.
Politiet vet også at uansett hvilken politikk som føres, vil de som etat måtte bakse med ressursknapphet.
Politiets reaksjoner er derfor som ventet. Og de har gode argumenter gitt utfordringene politiet står i.
Politiets økonomiske rammer vil sannsynligvis også forverre seg i årene som kommer, da det er andre tunge samfunns- og sikkerhetsutfordringer nasjonen skal bruke penger på.
Nei til detaljstyring
Ser vi bort fra et regjeringspartis behov for markeringer, er spørsmålet hvem som best vet hvordan politiets ressurser skal brukes.
Jo da, det er politikere som må gi politiet prioriteringer, vi er ikke en politistat. Og jo da, politiet har mye å hente på å bli mer effektive. I denne saken taler allikevel politikerne med spaltet tunge.
De gir med den ene hånden og tar med den andre. Det er dårlig ledelse. Og dårlig politikk. Det forstår politiet.
De har gjort det vanskelig for seg selv i Hurdalsplattformen. De gir med den ene hånden og tar med den andre. Det er dårlig ledelse. Og dårlig politikk. Det forstår politiet.
De vet også at en uhensiktsmessig tjenestestedsstruktur vil påvirke deres handlingsrom.
Politikerne bør derfor la politiet selv få disponere sine ressurser. Hvis ikke må politikere detaljstyre sektoren. Det er ikke en utvikling vi er tjent med.
Det borger heller ikke for en politietat som effektivt løser et stadig mer krevende samfunnsoppdrag.
