Hvorfor sliter egentlig politiet så mye?

Hvorfor er det sånn at politiet i noen tilfeller ikke kommer når du ringer, eller at saken du anmelder henlegges uten noen nevneverdige etterforskingsskritt, eller at vi ser at organisert kriminalitet dessverre utvikler seg negativt?

Det korte svaret er enkelt og brutalt. Politiet er grovt underbemannet og underbudsjettert, ekstremt politisk detaljstyrt, og det eksisterer ingen langsiktig plan. Samtidig er det alle andre enn politiet som er med på å bestemme hvordan etaten skal utvikles. 

Det er ikke politiledere, politiansatte eller sivilt ansatte i politiet som vil dette slik. Det er politikerne som har satt politiet i denne situasjonen, og de er de eneste som kan beskyldes for at politiet ikke er i ressursmessig stand til å utføre alle oppgaver like bra. 

Etaten selv vil virkelig løfte seg, men det er vanskelig uten politisk støtte. 

Bemanning

Hvis vi ser på beredskap og setter dette sammen med mye av utfordringene vi har med avstander i vårt land, så henger vi langt etter. To politi per tusen innbyggere passer kanskje noen steder, men i mange deler av landet må kanskje dette tallet opp på 6-8 per tusen for å levere det politiet er satt til. 

Uansett er to politi per tusen innbyggere et tall som i aller høyeste grad burde diskuteres. Hvor kommer dette egentlig fra, og dekker det oppdraget vi er satt til?

Hvis vi ser på etterforsking, flyttes og kastes etterforskerne rundt om i etaten alt ettersom hva som er overskriftene i avisene, eller hvilke saker som politisk er viktig akkurat nå. Ambisjoner og krav fra politikere er langt utover det som kan leveres ut fra antall hoder på jobb, og budsjettene for øvrig. 

Omstillingen har gitt oss masse positive forbedringer og endringer, men den har ikke gitt oss det vi lovet publikum slik bildet er akkurat nå. Hvorfor? Jo, fordi våre politikere tar penger fra politiet og ber oss effektivisere.

Det er litt vanskelig å effektivisere en etat som styres av kriminalitet, samtidig som politikerne krever mer kvalitet som løsning på problemene. 

Effektivisering - eller sparing av penger - skjer uten unntak hos politifolk i politibilene og etterforskingsavdelingene, og i investeringer i materiell som gjør at vi kan løse oppdragene. 

Dette er en negativ spiral, som går ut over politifolks motivasjon til å jobbe etaten, og går ut over publikums tillit til politiet. 

Materiell og utstyr

Med blå regjering var det noen svært gode år på lokalt nivå hva angår kjøretøy og personlig utstyr til mannskapene. Dette har tatt en brå vending med ny regjering, og nå blir det investert minimalt sammenlignet med tidligere. 

Dette er en svært viktig post på budsjettene for å gi en best mulig polititjeneste. 

Det er fortsatt slik at politiet i Norge ikke har en reell beredskap på helikopter og båt i landet vårt, til tross for at vi har ekstremt kompliserte geografiske utfordringer. Dette hvis vi ser bort fra det sentrale Østlandet. Land som vi kan sammenligne oss med, har slikt utstyr tilgjengelig i alle distrikter. 

Det er også store mangler på utstyr for å håndtere større hendelser, herunder beredskapslagre på livsviktig avdelingsutstyr som politiet trenger ved større hendelser. Dette kan være demonstrasjoner, leteaksjoner, store statsbesøk eller de tøffeste skarpe oppdragene. 

Her er det mengder med utstyr som burde vært på plass, men har blitt prioritert bort i årevis. 

For å løse mange av disse oppdragene er vi i dag avhengige av private, sivile organisasjoner og andre beredskapsetater, her mister vi ofte livsviktige minutter i utrykningen ut på oppdraget. 

Politisk styring

Politiet er blitt en lekestue for politikere, og vi har til gode å oppleve at politiet ikke er med i en valgkamp, som et eller annet valgflesk. Som nå sist, der man bruker flere hundre millioner på å åpne lensmannskontorer i områder uten kriminalitet eller avstander som krever dette.

Det er altså ingen faglig begrunnelse bak dette, kun lokalpolitisk tilfredsstillelse. 

Videre opprettes det koordinatorer, spesialister og spesialteam som følger overskriftene i avisene. Dette er ikke nødvendigvis feil, men det passer kanskje ikke i alle distrikter, og som oftest går det på bekostning av andre tjenester og kommer ikke som et tillegg til annen tjeneste - som det kanskje burde vært. 

Det er absolutt ingen ro for å sette en kurs. Politikerne er kun ute etter stemmer fra velgerne sine, og bryr seg fint lite om at politiet ikke klarer å rykke ut eller etterforske den saken som ble anmeldt.

Politikerne våre må slutte å bruke politiet som et politisk verktøy, og i større grad la politiet gjøre jobben sin med vurderinger som passer det aktuelle området - for både kriminaliteten og utfordringene varierer.

Når lokalpolitikere får viljen sin, og det opprettes lensmannskontorer i områder med minimalt med kriminalitet, utrykninger og polisiære utfordringer bare for kunne henge et politi-skilt på en dør, så er vi på ville veier. 

De folkevalgte, uavhengig av parti, må satse mer på politiet, med økonomi og ikke politisk detaljstyring. Slik politiet styres politisk i dag, har de misforstått politiets behov fullstendig.

Ingen plan - hvor skal vi?

Denne politiske og populistiske styringen gjør at etaten ikke får ro til å håndtere kriminalitet. Istedenfor drives det mye brannslukking. 

Et eksempel kan være gjengprosjektet i Oslo, som ble lagt ned når vi mente vi hadde lyktes - men dette er jo en jobb som må fortsette selv om vi får bedre kontroll og mindre kriminalitet. 

Forskjellen er at når vi har oppnådd kontroll, skal vi jobbe proaktivt og ikke reaktivt. Nå er vi her igjen, og slike prosjekter må kanskje startes opp igjen. 

Politikerne stiller nå opp i debatter og lover penger til prosjekter og konkret jobb mot miljøene, men hadde vi beholdt gjengprosjektet slik det, var ville vi trolig aldri vært her vi er i dag igjen. 

Alle politiets oppgaver er like viktige, og mange av dem henger sammen. Det vil si at politikere ikke kan be politiet om å kun prioritere en ting. Vi må holde i alt til enhver tid, og den planen må være langsiktig. 

Vi kan ikke velge bort etterforsking av de mest sårbare sakene og vi kan ikke velge bort å rykke ut på de alvorligste oppdragene, men alt som er mellom er minst like viktig, fordi det skaper trygghet blant publikum og stopper kriminalitet. 

Slik politiet er organisert i dag, prioriterer vi bort altfor mange saker og oppdrag.

Vi vet at vi er en etat som ved neste statsbudsjett kanskje må snu opp ned på alle ressurser igjen, for å tilfredsstille politikere på jakt etter stemmer for sitt parti. 

Det blir lite langsiktige løsninger av dette, selv om langsiktige løsninger vil kunne forebygge mange av de utfordringene som vi ser er i ferd med å bygge seg opp, blant annet i Oslo. 

Selvstendighet

Omstillingen av politiet har løftet etaten på mange områder, og jeg mener vi er bedre enn noen gang på mye av det vi gjør av politiarbeid.

Politiet er fult av ansatte som spinner etter å gjøre sitt beste for folket, men de holdes tilbake av politisk styring og ekstremt dårlige budsjetter. 

Dagens situasjon er også slik at en masse flotte nyutdannede politifolk ikke får jobb, på tross av at vi trenger dem sårt til å utføre oppgavene. 

Kriminaliteten er forskjellig i landet, og antallet saker innenfor ulike typer kriminalitet, varierer. 

Dette er politiet best til å vurdere selv, men dagens politisk styrte modell er dessverre tilpasset store byer med høy befolkningstetthet. Handlingsrommet til den enkelte politimester må utvides, slik at politimestrene kan prioritere og ta tak i problemene i distriktet sitt.

Hvor skal politiet?

Vi må dit at fokuset er et politi med høy beredskap på det operative, med politibiler som rykker ut over hele landet. Vi trenger synlig, uniformert politi, som driver forebyggende arbeid, snakker med folk, samler informasjon og jobber kunnskapsbasert inn mot kriminaliteten i det aktuelle området. 

Vi må ha godt bemannede spesialiserte funksjoner som operasjonssentraler, UEH, hundetjeneste og innsatsledelse, vi trenger treningsfasiliteter, helikoptre, båter og annet verktøy - alt for å løse alle de vanskelige oppgavene vi har. 

Videre må vi fokusere på solide og godt bemannede etterforskningsavdelinger, som kan få ned den enormt lange behandlingstiden og de høye henleggelsestallene vi har på straffesaker. Og disse må få utdanning og kompetanse til å følge med kriminalitetsutviklingen. 

Ikke minst må vi satse tungt på forebyggende politiarbeid i samfunnet, hvor politiet har tid og mulighet til å delta på de arenaene som vi vet trenger mer besøk av politiet. 

Vi vet at tidlig innsats og tilstedeværelse fungerer. 

Nå må vi bort fra jålete stillinger og avdelinger som ser fine ut på papiret, og tilfredsstiller politiske beslutninger, men egentlig ikke gir politiet det de trenger.

Beredskap, trygghet og profesjonalitet koster penger. Det er ikke slik at vi må ha et daglig behov for å kunne investere i politistillinger. Vi skal også ha en beredskap for de uforutsette sakene og hendelsene, som etaten skal kunne håndtere uten å legge all annen jobb brakk. 

Sannheten i dag er at vi stort sett kun har materiell og mannskap til en daglig tjeneste. De større hendelsene vil utfordre oss stort, og vil umiddelbart gå ut over den daglige tjenesten politiet skal utføre. 

Vår nåværende justisminister uttalte på debatten på NRK at de dårlige budsjettene til politiet skyldes inflasjon og krigen i Ukraina, og prøver å bortforklare seg med dette. Det er etter min oppfatning et bevis på at hun og regjeringen er helt kunnskapsløs på hvilke oppgaver politiet skal løse. 

En nær krig krever enda mer av politiet og den generelle beredskapen, og en inflasjon kan ikke svekke politiet - da vil det svarte pengemarkedet, med den kriminaliteten det medfører, blomstre enda mer, når samfunnet for øvrig er ustabilt.