Inndragning – tid for handling

Den siste tiden har det vært flere oppslag i media om a-krim og manglende offentlig oppfølging, etterforskning og straff for dem som utnytter ansatte og snyter det offentlige for inntekter. Flere eksperter fremhever at myndighetene må gå etter pengene i disse sakene.

Men brukes de eksisterende reglene om inndragning på en måte som gir preventiv effekt? Opplever kriminelle, og særlig de som driver med grov, profittmotivert kriminalitet at de står i fare for å miste utbyttet dersom de blir tatt?

Funnene i en ny studie av politiets inndragningsarbeid er dessverre nedslående. Til tross for at både Riksadvokaten og Politidirektoratet gjentatte ganger har fremhevet at inndragning skal prioriteres, er resultatene omtrent på samme nivå i dag som de var for 25 år siden.

Lite oppløftende tall

Opp mot 99 prosent av alle ilagte inndragningskrav er under to millioner kroner. Kun i 10 til 20 saker årlig blir det inndratt mer enn to millioner. 

Selv om vi senker terskelen til 200.000 kroner, utgjør disse ilagte inndragningskravene kun mellom 7 og 12 prosent av alle sakene. 

Dette er lite oppløftende tall, all den tid inndragning er tenkt som et særlig verktøy mot grov profittmotivert kriminalitet, som for eksempel organisert narkotikakriminalitet hvor utbyttet ofte er på flere millioner kroner eller på a-krimområdet der inntektene for dem på toppen er store.

Vi ser også at det er utfordrende for Statens Innkrevingssentral å få innkrevet ilagte beløp, noe som har nær sammenheng med at politiet i liten grad har sikret verdiene mens de etterforsker sakene, til tross for at politiet har gode hjemler for å gjøre dette. 

Våre respondenter forteller at etterforskning knyttet til pengesporet blir nedprioritert på grunn av liten kapasitet og manglende kunnskap både hos etterforskerne og påtalejuristene. 

Dette ender ofte med at de kriminelle blir dømt, men de får likevel sitte igjen med mye av utbyttet, fordi dette ikke har vært omfattet av etterforskningen.

Et lyspunkt er at det ut fra statistikken kan se ut som politiet de siste tre årene er blitt flinkere til å bruke reglene om sikring underveis i etterforskningen, i praksis. 

Vi tror noe av økningen kan ses som resultat av tiltak politiet og påtalemyndigheten har iverksatt de siste tre årene, blant annet ansettelse av inndragningsspesialister i hvert politidistrikt og etableringen av et eget inndragningsstudium ved Politihøgskolen (PHS).

Hovedinntrykket vi sitter igjen med etter gjennomgang av eksisterende statistikk og beskrivelser av politiets inndragningsarbeid for de siste 20 årene, er altså ganske nedslående. 

Dette er alvorlig fordi profitt er et sentralt motiv for mye kriminalitet. Vi tror fengselsstraff alene ikke er særlig effektivt i kampen mot den profittbaserte kriminaliteten. 

For å ha en forebyggende effekt må myndighetene i større grad enn i dag faktisk bruke inndragningsreglene og ta verdiene ut av den profittbaserte kriminaliteten.

Tre suksesskriterier

Basert på våre undersøkelser er det tre suksesskriterier som skiller seg ut, for å styrke myndighetene sitt inndragningsarbeid: Kompetanse, prioritering og kapasitet.

Et stikkord som gikk igjen i tilbakemeldingene fra inndragningsspesialistene og våre øvrige respondenter var kompetanse. De peker på at det per i dag er altfor få etterforskere og påtalejurister, men også ansatte i ordenspatruljene, som har tilstrekkelig kompetanse i inndragningstematikken. 

Derfor synes det nødvendig med et skikkelig kompetanseløft. Ideelt sett bør inndragning få større plass i grunnutdanningen ved PHS, i opplæringen av påtalejuristene og det bør legges til rette for mer spesialistutdanning.

Politiet styres på saksbehandlingstid og oppklaringsprosent. En pengesporsetterforskning vil kreve mer tid og ressurser, og når det måles på tid, er det ganske naturlig at politiet vil velge bort inndragning i sakene, for heller å bli raskt ferdige. 

Fokuset på saksbehandlingstid og oppklaringsprosent bør nedtones. Her mener vi det vil være gode grunner for å etablere et inndragningsfond, der politidistriktene kan søke om midler. 

Å innføre en slik «gulrot» vil gi politiet et sterkere insentiv til å prioritere inndragning i etterforskningen, men her må det også være armlengdes avstand mellom politiet som inndrar og fondet som deler ut midler.

Videre ser vi at det kan være gode grunner for å etablere en egen enhet som skal bruke sivilrettslig inndragning som verktøy mot grov organisert kriminalitet, slik at myndighetene ikke er avhengig av å endre en hel etats kultur for å kunne ta mer verdier ut av kriminaliteten.

Vi håper myndighetene nå tar tydelige og effektive grep slik at tunge kriminelle faktisk opplever at det er en risiko for at de mister pengene og andre verdier de har skaffet seg gjennom kriminalitet, som for eksempel klokker og smykker, biler og båter, hytter og hus. 

Dette vil klart være til samfunnets beste.