Kan en etterforskning være både rettssikker og effektiv?

I Lørenskog-saken har politiet, etter fire års etterforskning hverken funnet offeret eller gjerningspersonen. Det har medgått enormt med politiressurser over lang tid, uten resultat.

Kan man da hevde at politiet har jobbet så godt og effektivt som det er mulig?

Ja, forutsatt at Lørenskog-saken ble løst i morgen, og hvis offeret ble funnet og gjerningsperson(ene) tilstår. I så fall ville antakelig både media, politikere – og kanskje også forsvarerne – berømmet politiet for både et grundig, rettssikkert og effektivt utført politiarbeid.

I denne kronikken behandles begrepene rettssikkerhet og effektivitet, vurdert opp mot politiets regelstyrte etterforskning. Er det prosessuelle regelverket tilrettelagt godt nok for politiet, slik at det kan gjennomføre en effektiv og rettssikker etterforskning?

Effektive lover

Da den nye straffeloven ble vedtatt i 2005, avløste den straffeloven av 1902. En hundre år gammel lov skulle endelig gjennomgå en totalrevisjon. Under lanseringen av den nye straffeloven pratet politikerne nesten over seg om hvor mye mer rettssikkerhet den nye loven ville gi, og hvor mye mer effektivt den nye loven ville fungere – ikke minst overfor rettsandvenderne.

Det noe beklemmende for politikerne, herunder for skiftende regjeringer, var imidlertid at det måtte gå ti år fra lovvedtaket var fattet i 2005 til iverksettingsvedtaket ble fattet i 2015.

En gjennomgang av den tiårige iverksettelses-prosessen for straffeloven etterlater seg et «læringspotensial», som det noe skånsomt heter. I 2012 (sju år etter lovvedtaket) ble for eksempel den da ennå ikke iverksatte straffeloven vurdert av departementet til å kunne frigjøre «flere hundre årsverk.»

Til dags dato har undertegnede, gjennom sine undersøkelser, hverken funnet, eller kunne konstatere et eneste «frigjort årsverk», eller andre «effektiviseringsgevinster» som det ofte heter i skiftende regjeringers budsjettproposisjoner, om lovers økonomiske og administrative konsekvenser.

Høynes etterforskningseffektiviteten i form av økt saksproduksjon med lavere kostnader, vil det kunne gå ut over rettssikkerheten – i negativ forstand. Våre prosessuelle regler om hvordan en sak skal etterforskes av politiet er nedfelt i en rekke lover. Lovenes formålsparagrafer garanterer gjerne både økt rettssikkerhet og økt effektivitet – samtidig.

Blant disse lovene er straffeloven, straffeprosessloven, politiregisterloven, personopplysningsloven, sikkerhetsloven og flere med. Desto flere saksbehandlingsregler en prosess-lov inneholder, desto flere rettslige hensyn må etterforskningen, det vil si rettsandvenderen i politiet, ta hensyn til, vurdere og tolke – rettmessig. Ikke enkelt!

I mylderet av bestemmelser om personvern, rettssikkerhet, taushetsplikt, og innsynsrett, vil det dessuten ligge et utall av muligheter for partene i saken til å problematisere (noen vil si vidløftiggjøre) «uriktig lovforståelse» av politiet under etterforskningen.

Saken trekker da lett i langdrag, og kan i verste fall, sett fra et effektivitetssynspunkt, ende uten resultat – det vil si henlegges.

Men, paradoksalt nok – for gjerningspersonens ståsted vil en henleggelse kunne bli oppfattet som en seier, og et «bevis» for at politiet har ivaretatt rettssikkerhetshensynet godt nok. Men, hva med rettssikkerheten til offeret? Vil ikke også den både kunne være truet og svekket hvis saken trekker i langdrag, og dessuten blir henlagt, uten resultat? Et tankekors for mange burde det være – kanskje også for lovgiver og for departementet?

Rettssikkerheten

Professor Anne Robberstad problematiserer i sin doktoravhandling «Mellom tvekamp og inkvisisjon» (1999) rettssikkerhetsbegrepet. Hun mener at begrepet brukes på en måte som gjør at det knapt har noe presist språklig innhold: Det inneholder alt og derfor ingenting.

«’Rettssikkerhet’ har fått status av en samlebetegnelse for en serie ulike verdier og alle slags saksbehandlingsregler», skriver hun, ifølge Erik Nadheims doktorgrad om kriminalitetsofre og rettssikkerhet.

Jeg er nesten tilbøyelig til å være enig med professor Robberstad.

Hvis «manglende rettssikkerhet» skal kunne påberopes på rettslig grunnlag fra enhver person som ikke oppnår den rettighet vedkommende mener han er berettiget til, blir den juridiske verden vanskelig å leve i.

Det kan vel av og til hende at en NAV-jurist, en skattejurist eller en politijurist kan ha litt rett når vedkommende konkluderer med å si at «din rettssikkerhet er godt nok ivaretatt i denne saken og i henhold til regelverket».

Avslutningsvis kan det være illustrerende for temaet å trekke inn det motsetningsforhold det ofte kan være, mellom en rettssikker, og en effektiv politietterforskning. Eksempelet er hentet fra etterforskningen av den komplekse og sammensatte arbeidslivskriminaliteten.

En effektiv etterforskning av arbeidslivskriminalitet krever en betydelig samordning av informasjon mellom politiet og andre etater. Behovet for en god samordning betyr ikke bare at etatene må samarbeide godt, men også at de lover og regler som teamet skal etterforskes i henhold til er harmonisert.

Dersom etatene må lete og diskutere taushetsplikt med utgangspunkt i sju lover og 20-30 forskriftsbestemmelser, kan det gå ut over effektiviteten i etterforskningen, for å si det forsiktig.

I juni 2022 kom en ny forskrift for informasjonsdeling i kampen mot arbeidslivskriminalitet. Datatilsynet var blant de institusjoner som hadde store innvendinger mot forskriftsforslaget. Tilsynet mente det forelå en «betydelig mangel» ved forslaget – sett ut fra et rettssikkerhets/personvern-perspektiv.

Og hva skjer så – når tunge høringsinstanser som Datatilsynet hevder at departementets forskrift både har betydelige mangler, både når det gjelder personvern og rettssikkerhet? Jo, da ender det gjerne med at departementets jurister forsøker å finne en omforent, ja tilnærmet salomonisk løsning, så å si. I den gode hensikt selvsagt, av at de tunge høringsinstansene – ofte med ulik vekting av rettssikkerhet og effektivitet – i alle fall blir litt fornøyde, om ikke helt fornøyde med sluttresultatet.

Problemet som gjenstår, er dessverre at salomoniske løsninger på et forskriftsarbeid gjerne har en tendens til å gjøre forskriften enda mer flertydig og vanskelig tolkbar – for rettsandvender – og for politiet.

Det finnes dessverre verken noen enkle rettslige eller politiske «grep» som kan tas, for å gjøre politiets etterforskning bedre – altså mer effektiv – enn i dag. Flere jurister i politietaten, høynet lønn for etterforskere og økte salærsatser for forsvarsadvokatene løser nok ikke hele problemet. Løsningen ligger antakelig i at lovgiver og departement må våge å tydeliggjøre bedre enn i dag, at effektivitet ikke kan gjennomføres for enhver pris, men at det (muligens) heller ikke kan gjelde for rettssikkerheten.

Og hvis begrepet rettssikkerhet kan tolkes som «alt og ingenting», ja så må vi nok godta å leve med problemet en stund til.

---

Artikkelforfatteren har gjennom studier og utredninger både for Justis- og beredskapsdepartementet og Politidirektoratet i perioden 2018-2022, levert rapporter med hovedtemaet «lovens funksjonalitet». Gjennomgang av straffeloven, straffeprosessloven og politiregisterlovens tilblivelseshistorier har vært noe av grunnlaget for de konkusjoner som trekkes – også i denne kronikken.