Lovens betydning i kampen mot terror

Terror er blind vold. Terror sprer frykt, død og ødeleggelse. Noe av den terroren vi utsettes for rammer barn og andre utsatte grupper, hardt og uventet. 

Derfor er det nødvendig, også i et åpent demokrati som vårt, å gi politiet, Politiets Sikkerhetstjeneste (PST) og forsvarets e-tjeneste de nødvendige rettslige rammebetingelsene, slik at tjenestene kan avverge og bekjempe terror på en effektiv måte.

Politiloven, sikkerhetsloven, e-loven, politiregisterloven, straffeprosessloven og personopplysningsloven er blant de mange lover og bestemmelser som regulerer våre hemmelige tjenesters innsats mot alvorlig kriminalitet og terror.

Dette regelverket må også gi muligheter for et godt og funksjonelt samarbeid mellom de hemmelige tjenester. Det betyr blant annet at de krav regelverket stiller til personvern- og rettssikkerhet, gjeldende for de respektive tjenester, må harmoniseres. 

Det vil si; utformes på en slik måte at de gir tjenestene mulighet for et godt samarbeid, en god informasjonsdeling og en effektiv bruk av informasjonen.

De ulike rettslige hensyn må balanseres. Det betyr at personvern-, rettssikkerhets- og ytringsfrihetshensynene i lovverket må veies og vektes opp mot hensynet til rikets sikkerhet, til borgernes behov for trygghet, og til folks legitime krav om å bli beskyttet av myndighetene, herunder de hemmelige tjenester.

Rammet av terror

Norge ble for drøyt ett år siden rammet av terror. Et dødelig og brutalt anslag mot det skjeve miljøet i vår hovedstad. Etter denne tragiske hendelsen opplevde de hemmelige tjenester sterk kritikk. En kritikk som ikke minst ble fremført av evalueringsutvalget. 

Dette utvalget mente tjenestene ikke hadde samarbeidet godt nok, og heller ikke fulgt godt nok opp, «de opplagte spor og tegn» som etter utvalgets mening kunne hatt forhindre terroren. 

Den informasjon tjenestene satt på, hver for seg og samlet, ble heller ikke utnyttet «godt nok», ifølge utvalget.

Som svar på evalueringsutvalgets kritikk, overleverte PST og politiet 30. juni i år en omfattende og detaljert «oppfølgingsplan» til Justis- og beredskapsdepartementet.

Planen inneholder forslag om å iverksette en rekke tiltak. Noen tiltak er begrunnet med behov for organisasjonsendringer, andre med behov for revisjoner av regler, rundskriv og prosedyrer.

I vrimmelen av tiltak kan man stå i fare for å miste fokuset på kanskje den viktigste problemstillingen: Hvor godt samstemt er rettsandvendernes forståelse av lovenes intensjoner og lovens prosessuelle regler?

Et effektivt samspill mellom de hemmelige tjenestene er avhengig av at tjenestenes mange rettsandvendere har samme forståelse av lovens reguleringer. Det betyr samme forståelse av hva de aktuelle lover sier og mener om informasjonsdeling og informasjonsbruk tjenestene mellom. 

Det rettslige handlingsrom for tjenestene er forskjellig, avhengig av hvilke lover man vurderer handlingsrommet ut fra. Dessuten vil ulike lover tillegge tjenestene ulike roller og ansvar. Et mylder av bestemmelser og fortolkningsmuligheter gjør samspill og samarbeid mellom tjenestene svært krevende.

Tjenestene møter i dag sterk kritikk for hvordan samarbeidet dem imellom har vært, og er. Et betimelig spørsmål er hvorfor denne kritikken først kommer så sterkt nå? 

En kritikk fulgt opp med en rekke kloke og etterpåkloke forslag, som antas ytterligere å forbedre samarbeidet og effektiviteten mellom tjenestene?

Dilemmafylt situasjon

Lovgivers situasjon er forståelig nok dilemmafylt. Desto større adgang Stortinget gir politiet og Forsvaret – gjennom lov – til å bruke informasjon om personer som kan tenkes å begå terror, desto større blir betenkelighetene og reservasjonene fra den politiske opposisjon, og fra andre rettsaktører. Som for eksempel fra Datatilsynet, fra forsvarsadvokatene, og fra Stortingets eget EOS-utvalg.

De kritiske innvendingene mot å åpne for større adgang til å bruke personrelaterte opplysninger, begrunnes gjerne med at «hensynet til rettssikkerheten og personvernet». 

Slike innvendinger finnes det mange av, både i høringsuttalelsene til e-loven, politiregisterloven og andre lover av betydning for våre hemmelige tjenesters muligheter til å bekjempe terror på en effektiv måte.

Og hvis regjeringens svar på alle disse innvendingene alltid blir å kompromisse, i et forsøk på å gjøre alle til lags, hva da? Ja da risikerer lovforslaget til slutt å bli mer utydelig, og mer vanskelig tolkbart for rettsandvender enn det noen gang har vært.

I en artikkel på Politiforum fra 18. februar i år, uttaler statsadvokat Stein Vale at det er viktig at politiet får bruke åpne kilder på Internett for å kunne utføre jobben sin godt nok. Uttalelsen falt i forbindelse med Oslo statsadvokatembetes høringsuttalelse til Personvernkommisjonens utredning (NOU 2022:11) «Ditt personvern - vårt felles ansvar». 

Kommisjonen mente blant annet at informasjonsinnhenting, selv fra åpne kilder, burde være hjemlet i lov.

Spørsmålet er om nye lovhjemler alltid er svaret hver gang noen roper at rettssikkerheten og personvernet er truet? Kanskje er dagens regelverk godt nok? 

Kanskje er det heller snakk om at samarbeidskulturen mellom tjenestene burde forbedres, og ikke loven?

Og hvordan gjør man det, forbedrer en samarbeidskultur? 

I alle fall ikke gjennom nye lovbestemmelser.

Første bud i et slikt kulturbyggingsarbeid vil da være å vise rettsansvenderne i de hemmelige tjenester større tillit. 

Lovgiver, Datatilsynet, og andre tilsyn og kontrollorgan for de hemmelige tjenestene bør med andre ord ha tiltro til at de hemmelige tjenesters dyktige jurister forstår og anvender lovverket like skjønnsomt og ansvarlig som dem selv. 

Det kan jo hende at en og annen påtalejurist eller politiadvokat ansatt i tjenestene forstår og er i stand til å tolke lovens intensjon og bokstav like rettssikkert og personvernorientert som dem selv?

Inngrep i privat sfære

Følelsen vår, om at de hemmelige tjenester urettmessig og utidig kikker i våre private kort, har også med tillit å gjøre. Ut fra tildelt myndighetsrolle er det imidlertid ikke å undres over, at en saksbehandler i Datatilsynet vil møte større tillit blant folk flest, enn en saksbehandler fra PST hvis saken det strides om dreier seg om er et personvernspørsmål.

Det må imidlertid ikke bli slik at politiets adgang til å undersøke datatrafikk og aktivitet på sosiale medier blir så begrenset av loven, at en erfaren journalist i realiteten har større rettslig adgang enn politiet til å avverge en mulig planlegging av terror. 

At de hemmelige tjenester må undergis domstolskontroll vel så strengt som journalistens rett til kildevern, kan selvsagt være riktig, men rettssikkerhetsprinsipp og ytringsfrihetsprinsipp må brukes med fornuft, selv om det ordet kanskje ikke er det juridisk mest presise i denne sammenheng.

Lovgiver må derfor ikke miste av syne at en effektiv kriminalitetsbekjempelse, i vår digitale verden, også har blitt tvingende nødvendig for å kunne beskytte borgerne mot integritetskrenkende og personvernkrenkende kriminalitet! 

Digital kriminalitet er i seg selv et alvorlig inngrep i den enkeltes rett til personvern.

Det er derfor mer påkrevet enn noen gang, at våre hemmelige tjenester har den lovregulerte mulighet de selv mener det er tvingende nødvendig å ha for å kunne samle inn og anvende data om personer de mistenker for å kunne planlegge og/eller utføre terror-relatert kriminalitet.