Mental trening i politiet: Å bli «bevisst» holder ikke, du må trene på det

Våren 2023 leverte jeg min oppgave «Mental Training in High Readiness Professions» eller som den norske versjonen jeg lagde til alle mine anglofobiske kollegaer og venner «Mental trening i beredskapsyrker».

Den nådde nesten til toppkarakter, men det jeg likevel er mest fornøyd med, er det store utvalget av kvalitativ data til tross alt bare en bacheloroppgave.

Det er mange som til ujevne tider sier at «du må være bevisst på det», men hva betyr egentlig det? I denne studien går vi inn på konkrete mentale treningsteknikker, som skal gjøre deg mer resilient (motstandsdyktig mot påvirkning, såkalt stress).

Bakgrunnen for studien er at forskning på mental trening ofte handler om idrett og mindre om beredskapsyrker. På den andre siden er det mange studier om omfatter stress i beredskapsyrker, men denne studien går inn på konkrete teknikker tilknyttet mental trening.

Jeg har forankret metodene til Olympiatoppens modell for mental trening. Modellen handler i korthet om hvilke mentale ferdigheter vi kan påvirke med mentale basisteknikker, som igjen skal påvirke konkurranse eller oppdragsløsning. Hensikten er å kartlegge hva som finnes i politiet fra før, hva som kan gjøres og søke konklusjon basert på vitenskap og funn.

Fra politiet har jeg intervjuet én psykolog fra Island, én psykolog fra Norge, én politibetjent fra Island, én etterforsker fra Kripos og én aksjonsleder fra UEH. Jeg mener at med dette datagrunnlaget gir en temperaturmåling på hva mental trening betyr for politifolk flest.

Du lurer kanskje på hvorfor ordet «beredskapsyrker» er i tittelen? Vel, i motsetning til mange av foreleserne mine, anser jeg nødetatene som veldig like, med den åpenbare kunnskapen om at «ja, alle har bransjespesifikke spesialiteter», men for å trekke oss ut av nattoptikken og til det store bildet: Alle nødetater skal handle (fysisk) med høyt stress (psykisk) og med dårlig tid (objektivt).

Nødetatene går inn, der du som borger i Kongeriket Norge går ut. Med den viten om at kniv, skytevåpen, brann, massive blødninger og dødsfall rammer oss hver uke, er det derfor interessant å se på hvilke teknikker personell fra politiet bruker for å håndtere stress bedre. Dette til etterlevelse for annet innsatspersonell i helse, brann, Forsvaret, Sivilforsvaret, Røde Kors, Redningstjenesten med flere.

Forskning gjort av store navn før meg, min egen bok hvor jeg har dykket inn i hva som motiverer mennesker til å handle sånn og slik i situasjon x eller y, samt bruk av konkrete metoder som pusteteknikk og målsettingsarbeid, gjør det meg trygg i konklusjonen om at mental trening faktisk fungerer. Metodene er hentet på studiestedet mitt Olympiatoppen Midt-Norge/NTNU som jeg har tatt ved siden av Politihøgskolen.

Konklusjonen er at mental trening i form av målsetting, selvsnakk, visualisering og avspenning har innvirkning på polititjenesterpersoner før, under og etter oppdragsløsning.

Et eksempel som kan knyttes til politiet opp mot studien min: Politiet har en prestasjonskultur, hvorav man ønsker å gjøre det bedre på fysiske tester, løse krevende oppdrag på en tilfredsstillende måte og skrive rapporter som er enkle å forstå.

Politiet skal kunne litt om alt, som fordrer at politiet «skifter» fokus. Skifting er blant flere en egen evne i hjernens eksekutive funksjon innen oppmerksomhet. Det innebærer å endre oppmerksomhetsfokuset fra et stimulus til et annet og på den måten kontinuerlig oppdatere arbeidsminnet i hjernen.

En måte å drive slik trening, er følgelig å bli eksponert for ulike situasjoner og reflektere over det. Mental trening derimot, gir konkrete teknikker, blant annet auditiv oppmerksomhetstrening som innebærer at du hører 3-4 forskjellige lyder, men du får instruksjoner om å lytte til én av dem. Dernest skal du lytte til neste lyd og så videre. Evner du å fokusere på én lyd? Eller hører du alle lydene hele tiden?

Da jeg kommer fra en yrkesfagsfamilie, som absolutt ikke forstår seg på akademikere, er jeg glad for at jeg fikk prøvd ulike mentale treningsteknikker i et forskningsmiljø på Island. Dette er en del av den kvalitative empiriske forskningen som innebærer å undersøke et fenomen. I dette tilfellet «har mentale treningsteknikker innvirkning på kroppen og atferd?»

På Island fikk jeg og flere politistudenter blant annet påmontert pulsmålingsutstyr og vi ble filmet med iPad. Dette gjør at v kan sammenligne hva vi subjektivt følte da vi ble utsatt for en stressende situasjon, klassisk debrief der man sier «jeg opplevde ... da følte jeg... da gjorde jeg...» med puls (115 til 145 er hovedestimatet for et godt stressnivå for å prestere best mulig), med hvordan vi så ut objektivt (blikk, skjelvinger, stemmen vår, handlingene våre). Dette gir et godt bilde på hvordan pusteteknikk før og etter (sjeldent under) en stressende situasjon har utslag for håndteringen av situasjonen.

Flere av metodene er hentet fra perioden min i Forsvaret hvorav det per tid vurderes om faget MMT (militær mental trening) skal implementeres i soldatenes grunnutdanning (GSU), der det allerede er pakket med mye ferdighetstrening fra før med sanitet, skyting, profesjon, etikk, overlevelse og fysisk trening for å nevne noe.

Spørsmålet mitt blir da, som jeg ikke hadde ordplass i avhandlingen til å skrive: Burde politiet se mot Forsvaret og implementere et litt større kakestykke til prestasjonspsykologi inn i politiutdanningen, herunder Politihøgskolen?

Når vi peker utover, om det så er regnet som faller ned på oss eller bilen som ikke fungerer som den skal (skyld), er det som regel vi, mennesket, som likevel må gjøre noe for å fikse det (ansvar). Enten det er regnjakke som må tas på, eller service på bilen.

Psykolog Viktor Frankl, som tross sin forskningsmessige tilnærming, sa det så kort og presist som:

When we are no longer able to change a situation, we are challenged to change ourselves.