Når politiet møter de minste blant oss

«Politiet må vite mer om hva som kan skade barn psykisk og fysisk.»

Det sa en 14 år gammel gutt utsatt for familievold til Barneombudet etter sitt møte med politiet.

Han har helt rett. Politiet må «vite» hva det betyr å være barn i situasjoner der politiet er involvert. Bare da kan det føles trygt. Og barn trenger et politi som er trygt – for barn.

Barn er i utvikling. De mangler erfaring, er mer styrt av følelser og er avhengige av voksne. Dette gjør barn og unge til en sårbar gruppe som trenger noe mer enn å bli behandlet som små voksne.

Hver femte innbygger i Norge er barn. Politiets møter med barn er mange, slik som trafikkulykker, barn som vitner, barn som er utsatt for vold eller utsetter andre for vold, pågripelser, barn på rømmen, besøksforbud, eller politiarrest.

Situasjonene er ulike, men noe er felles – mange møter skjer når barn er i krise. Legg så til manglende erfaring og forståelse av hva som foregår.

Kombinasjonen av affekt og usikkerhet danner et vanskelig utgangspunkt for tillit, noe som er helt grunnleggende for et godt møte mellom politiet og den som trenger hjelp.

De siste årene har mange i politiet fått en større forståelse for barns særlige sårbarhet. Vi har fått barnehus, tilrettelagte avhør og tallene for barn i politiarrest har stupt. Det er bra, men det er ikke nok.

Barn og unge trenger at alle som jobber i politiet forstår at de må tenke annerledes i møte med barn.

Stavanger Aftenblad presenterte i 2021 en undersøkelse som viste at politiet bisto barnevernet i 2800 saker i løpet av ett år. I en del av disse sakene benyttes sterke maktmidler, som skjold, batong, pepperspray, håndjern og fotlenke.

Politiet stiller ofte uniformert og er i stort flertall overfor en ungdom som er redd, sint, fortvilet og i ytterste tilfelle suicidal. Kanskje er det nødvendig, kanskje ikke.

Problemet er at vurderingene som gjøres ikke er nedfelt noe sted. Da kan de ikke overprøves og danner heller ikke grunnlag for læring.

Barneombudet har snakket med barn som har erfaring fra sine møter med politiet. Deres beskrivelser av møte med politiet og hva det har gjort med deres tillit til politiet, gjør inntrykk.

Basert på sakene i Stavanger Aftenblad og Barneombudets egne erfaringer i møter med barn, ba vi myndighetene se nærmere på politiets bruk av makt mot barn. Hverken lovverk eller praksis reflekterer barns særlige sårbarhet og kravene til en forholdsmessighetsvurdering som skal kunne overprøves.

Kravet om at barnets beste skal være et grunnleggende hensyn i alle beslutninger, som berører barn, er nedfelt i Grunnloven § 104, men heller ikke dette er reflektert i lovverket som regulerer politiets arbeid.

I påvente av at Justisdepartementet ser på lovverket, har Politidirektoratet utarbeidet retningslinjer for politiets møter med barn. Retningslinjen er et godt verktøy for å gi politiet forståelse for barns situasjon.

Nå er det viktig at ledere i politiet gjør disse retningslinjene kjent og påser at de brukes, slik at gode intensjoner blir en realitet når politiet møter barn.

Tillit bygges i stor grad på kunnskap og forståelse. Politiets mange møter med barn krever at de forstår hva det vil si å være barn.

Vi har stor tro på at de som jobber i politiet ønsker kunnskap om hvordan de kan møte barn på best mulig måte. Da må lederne i alle politidistrikt sikre at de får den kunnskapen som er nødvendig.

En systematisk utrulling av den nasjonale retningslinjen over hele landet vil være en god start.