Skjult metodebruk må i noen sammenhenger kunne trumfe det optimale personvern

Det føles tryggest med et lensmannskontor i nærheten. Mye tryggere enn å ha en politipatrulje kjørende rundt. Og lite hjelper det hva POD dokumenterer om bedre ressursutnyttelse og bedre polititjenester i lokalmiljøet med bruk av mobile enheter.

Denne artikkelen skal dreie seg om folks følelser for politiet. Ikke om deres følelser for lensmannen, men om folks noe mer angstfylte følelser for å bli overvåket. Mer konkret, kronikken dreier seg om mulige årsaker til at folk er så skeptiske til at politiet, PST og E-tjenesten gis en noe større lovfestet mulighet til å overvåke e-posttrafikk, nettbruk og nettatferd.

For riktig å spille på folks følelser, har det hendt at sentrale rettsaktører har valgt å betegne myndighetenes legale overvåking av datatrafikk for «snoking». Da oppnår man – om ikke annet – å få diskusjonen (følelsesmessig) inn på et suspekt spor. Helt glemmes da det faktum at kontroll og overvåking av datatrafikk og digitalt lagret informasjon ofte er tvingende nødvendig for politiet å være i besittelse av.

Uten det vil ikke påtalemyndigheten kunne legge fram bevisbar dokumentasjon om mistenkte personers ulovlige og samfunnsskadelige nettatferd. På tross av denne kjensgjerningen, møter politiets ønsker om en viss utvidelse av sin skjulte metodebruk i den digitale verden sterk politisk og faglig motstand.

Vekker sterke følelser

Motstanden mot lovendringer som kan muliggjøre en mer effektiv politi- og e-tjeneste-virksomhet, inneholder stadig oftere påstander om at foreslåtte endringer ikke ivaretar menneskerettighetene godt nok. Dessuten at lovforslaget heller ikke ivaretar hensynet til rettssikkerheten, til personvernet og til taushetsplikten godt nok.

Et ubestridelig faktum er imidlertid, at politiet og e-tjenesten i dag står overfor en type nettkriminalitet som myndighetene verken kan forebygge effektivt, etterforske effektivt eller iretteføre effektivt, med mindre lovgiver gir våre utøvende myndigheter (de hemmelige tjenester) det rettslige digitale verktøy som er nødvendig i dag for å kunne bekjempe de alvorligste former for datakriminalitet.

Begrepet «overvåking» kan, naturlig nok, vekke angstfylte følelser. En slik følelse kan fort også forsterkes ved at for eksempel Datatilsynet og Advokatforeningen i sine høringsuttalelser til de respektive lovforslag, advarer regjeringen mot å fremme det for Stortinget – primært av personvernhensyn.

Hver gang en lovendring foreslås, i den hensikt å forbedre politiets eller e-tjenestens rettslige handlingsrom for å kunne avdekke alvorlig kriminalitet, vekkes uansett sterke følelser om overvåkingsfaren hos folk flest. Og selv i et land der den demokratiske kontroll med våre hemmelige tjenester er blant de mest betryggende, og mest rettssikre i verden, vekkes angsten for å bli overvåket.

Rettsikkerhetsgarantiene reguleres i dag av et svært omfattende nasjonalt og regionalt personvernregelverk. Det gjelder forordninger og direktiv i EU/ EØS- lovgivningen (herunder GDPR). Det gjelder Den Europeiske Menneskerettsdomstolen og EU-domstolenes virksomhet. Det gjelder den norske personvernlovgivningen. Det gjelder, som nevnt tidligere, også det norske Datatilsynet og det gjelder Advokatforeningen, for ikke å glemme EOSutvalget.

Samlet sett utgjør dette et omfattende regelverk og kontrollregime, hvis hensikt er å forhindre «suspekt og utillatelig overvåking», en politisk kraft av dimensjoner. En politisk kraft som politiet og de øvrige «hemmelige» tjenester, ut ifra sin samfunnsrolle, skal kunne overbevise.

Med bevisbyrden på sin side, skal politiet kunne fremstille sine krav om lovhjemler for overvåking på en slik måte at lovgiver og andre rettsaktører skjønner kravets grunnlag godt nok: Nemlig det at nåtidens og fremtidens alvorlige kriminalitet og terror ikke lar seg hverken forebygge eller bekjempe med mindre deres skjulte metodebruk i noen sammenhenger må kunne trumfe det optimale personvern.

Ikke tilfeldig navneskifte

Politiets Sikkerhetstjeneste (PST) har i dag det nasjonale ansvar for å ivareta vår nasjonale sikkerhet. Et slikt «sikkerhetsarbeid » innebærer selvsagt også en rett til å overvåke norske borgere på norsk territorium. I forbindelse med Politireform 2000, som trådte i kraft i 2002, endret Politiets overvåkingstjeneste (POT) navn til Politiets sikkerhetstjeneste (PST). Navneskiftet var langt fra tilfeldig. Overvåkingsbegrepet var på den tiden allerede sterkt belastet, i negativ forstand.

Vi opplevde allerede noen år tidligere, en sterk følelsesladet debatt om overvåking da den såkalte Lund-kommisjonen i 1995 la fram sin sterke kritikk av daværende POT. Som mange vil huske: Lund- kommisjonen ble nedsatt av Stortinget for å granske påstander om ulovlig overvåking av norske borgere, med konkret henvisning til blant annet navngitte politikeres «mistenkelige» samrøre med fremmede makter.

Hva som til sjuende og sist er å anse som lovlig overvåking, bestemmes av domstolene. I det rettslige grunnlaget for en strafferettslig kjennelse, kan imidlertid også følelsene spille inn. Da heter det gjerne «den allmenne rettsfølelsen». Det er en følelse – et reelt rettslig hensyn – som alle rettsansvendere, dommere og advokater kjenner til, og som inngår i deres samlede vurdering av hva som er rett eller galt, riktig eller rettferdig.

Men, uansett hvilken betydning (retts)- følelsen tillegges når effektiv kriminalitetsbekjempelse skal veies opp mot menneskerettighetsspørsmål og personvernlovgivning, så er en ting sikkert. De dilemmafylte og kontroversielle rettslige problemstillinger som oppstår, vil åpenbart vekke både politikernes, dommernes, advokatenes, og folk flest sine følelser.