«Svenske tilstander»

I løpet av en ukes tid er syv personer skutt og drept i Sverige. Det er mest unge gutter, den yngste bare 13 år. Men ett av ofrene er en eldre kvinne, moren til et gjengmedlem. Det sies at det skytes og bombes mer i Sverige enn i noe annet land der det ikke er borgerkrig.

Forklaringene på situasjonen er ganske samstemte: Dette er oppgjør mellom og internt i kriminelle gjenger. 

Personene har innvandrerbakgrunn. De bor i små leiligheter i områder hvor det nesten bare er andre innvandrere. Arbeidsdeltakelsen er lav. Skolegangen er mangelfull. Den økonomiske situasjonen er elendig. De føler seg ikke inkludert i det svenske samfunnet. 

Store innvandrergrupper fra Balkan og Syria har lett tilgang på våpen og sprengstoff etter krigene der. En av få veier til penger, status og tilhørighet er kriminalitet. 

I tillegg gjennomførte Sverige en nærpolitireform et par år før Norge. Resultatet er som her at kostnadene var undervurdert og innsparingsvirkningene overvurdert, mens avstanden til publikum økte og tilliten til politiet gikk ned.

Alt dette har svenskene visst lenge. Men jeg savner at en viktig årsak trekkes frem – fullstendig manglende erkjennelse av alvoret i situasjonen. Til nød har et vært erkjent at samfunnet har «utfordringer», mens det i realiteten har vært store problemer.

Den svenske regjeringen avholdt krisemøte 19. september. Nå var brått holdningen en annen.

«I lys av de siste to ukenes dramatiske og brutale hendelser er det en felles oppfatning at det ikke er et alternativ å gjøre det samme som vi har gjort til nå», sa justisminister Gunnar Strömmer (M) etter møtet. Det var på tide.

Det kriminalitetsforebyggende råd (KRÅD) dro på studietur til Malmø våren 2012 for å forstå mer av årsakene til og løsningene på «svenske tilstander», som allerede da var et begrep i Norge. 

KRÅD var skiftende regjeringers faglig uavhengige ekspertorgan fra 1980 til det ble lagt ned av regjeringen Solberg i 2015.

Vi startet i Malmø rådhus, der ulike kommunale etater og organer fortalte om målrettet tverrfaglig samarbeid som bidro til vellykket integrering og effektiv kriminalitetsbekjempelse. Deretter syklet vi til Rosengård, bydelen i Malmø som var beskrevet som et utenforskapsområde med mest kriminalitet. (Påfunnet med syklingen var det kommunen som sto for.) 

Vi syklet gjennom trange bygater. På en liten plass barket 20–30 mann sammen i et voldsomt slagsmål i det vi passerte, midt på blanke formiddagen. 

Vel framme i Rosengård besøkte vi en kafe drevet av innvandrerkvinner som ledd i et integrerings- og språkopplæringstiltak. De serverte en utmerket lunsj og fortalte entusiastisk om kommunens innsats.

Deretter syklet vi til en idrettshall hvor det lokale politiet ga orienteringer. Budskapet var i korthet at Malmø hadde fått ufortjent dårlig rykte. Mediene svartmalte situasjonen. 

Politiet hadde full kontroll og det var ingen grunn til bekymring. Da vi pekte på at nyhetene om morgenen hadde hatt reportasjer om opptøyer og brannstiftelser i byen samme natt, ble det avfeid som småsaker.

Studieturen til Malmø fikk en overraskende tilleggsdimensjon et par år senere. Da deltok et KRÅD-medlem med politibakgrunn på en internasjonal konferanse. Der traff han to polititjenestemenn fra Malmø. 

De kunne hoderystende fortelle ham at byen hadde hatt besøk av det norske «brottforebyggande rådet». Nordmennene skulle sykle gjennom det mest kriminalitetsutsatte strøket. 

For å ivareta sikkerheten, hadde politiet utplassert skarpskyttere på hustak langs hele sykkelruten. En meningsløs ressursbruk. KRÅD-medlemmet lot være å fortelle at han hadde vært en av deltakerne.

Et samfunn som nekter å erkjenne realitetene i de problemene man står midt oppe i, vil vanskelig kunne finne løsninger. Kanskje noe skjer nå. En borgerkrigsliknenede situasjon i vårt nærmeste naboland må ikke få fortsette. 

Vi har ikke «svenske tilstander» i Norge. Men Oslos politimester Ida Melbo Øystese advarte nylig i Politiforum mot den økende voldskriminaliteten blant barn og unge. Hun etterlyste en debatt om bruk av tvang og inngripende forebyggende virkemidler. 

Jeg har ikke registrert noen stor politisk interesse for å delta. Vi må ikke lukke øynene for realitetene, som svenskene. Det kan gå fullstendig galt.