Leder:
Forbrytelse og straff
Noen ganger lønner det seg å puste med magen - både for politiledere og pressefolk.
I mai i fjor kolliderte en patruljebil fra Utrykningspolitiet (UP) og en motorsyklist på E18 mellom Oslo og Drammen. Tilfeldighetene ville det slik at sammenstøtet ble filmet av dashboardkameraet i en bil som lå bak UP-patruljen.
Filmklippet er utvilsomt dramatisk. Kameravinkelen får det til å se ut som at patruljebilen kjører inn i motorsyklisten med fullt overlegg. Videoen er drøy kost, og det er lett å reagere.
Det gjorde også Drammens Tidende til de grader da de fikk tilgang til opptaket. I en rekke oppslag slaktet de politiets handlemåte, før det hele kulminerte med en harmdirrende lederartikkel hvor redaktør Espen Sandli trakk paralleller til drapet på George Floyd i USA.
Samtidig satt sjåføren av patruljebilen, den erfarne polititjenestemannen Håvard Gåsbakk, maktesløs og så på at han ble dratt gjennom gjørma.
Gåsbakk visste at videoklippet ikke fortalte hele sannheten, men taushetsplikten forhindret ham fra å ta til motmæle. Han kunne ikke forsvare seg mot den haglende kritikken fra avisspalter og kommentarfelt.
Det ligger til pressens rolle å være en vaktbikkje. Politiet skal tåle et kritisk søkelys. Denne hendelsen hadde en åpenbar nyhetsverdi som forsvarer medias omtale og granskende blikk. Dette rettferdiggjør imidlertid ikke den forhåndsdømmingen Gåsbakk ble utsatt for.
Både politiet og pressen besitter på hver sitt vis betydelig makt til å påvirke enkeltmenneskers liv. Denne makten fordrer aktsomhet. For feil skjer. Og de kan bli skjebnesvangre.
Feilen som Drammens Tidende begikk i denne saken, var å felle sin dom over politipatruljen på sviktende grunnlag. Som du kan lese om i denne ukens hovedsak, finnes det nemlig et annet opptak fra en annen kameravinkel, som viser at det var motorsyklisten som svingte inn i patruljebilen - og ikke motsatt.
Vi forstår at Drammens Tidende er frustrert over at de til tross for gjentakende forsøk ikke fikk tilgang til denne videoen. Det fritar dem imidlertid ikke fra sitt ansvar om å unngå forhåndsdømming.
Vi forstår at Drammens Tidende er frustrert over at de til tross for gjentakende forsøk ikke fikk tilgang til denne videoen. Det fritar dem imidlertid ikke fra sitt ansvar om å unngå forhåndsdømming.
Saken mot Gåsbakk er nå henlagt av Spesialenheten for politisaker. Det samme er vi ikke så sikre på ville skjedd dersom Drammens Tidene hadde blitt innklaget for pressens tilsvarende organ PFU. Det får vi imidlertid aldri vite, fordi PFUs klagefrist utløp før Spesialenheten hadde ferdigbehandlet saken.
Håndteringen av denne hendelsen ble ikke gjort lettere av UP-sjef Steven Hasseldals premature Twitter-melding, hvor han meddelte offentligheten at han selv hadde sendt saken til Spesialenheten og midlertidig satt Gåsbakk som pikett.
At Hasseldal sendte ut denne meldingen før han varslet patruljen, er kritikkverdig. Det framstår også både uklokt og uryddig av politilederen å gå ut i sosiale medier uten å selv kjenne hele bildet. Sett i etterkant er det åpenbart at Hasseldals Twitter-melding bidro til å legitimisere den ufullstendige og uriktige framstillingen av hva som egentlig skjedde.
For Gåsbakk har det vært belastende å stå i denne saken så lenge, uten å oppleve nødvendig støtte fra ledelsen. Vi håper den neste polititjenestemannen som får et tilsvarende medietrykk mot seg, får ledelsens fulle støtte inntil eventuelle forsømmelser er avdekket.
Vår oppfordring til både Hasseldal og Drammens Tidende er å ta til seg kritikken som kommer og ta lærdom av de feilene som har blitt gjort.
Noen ganger lønner det seg å puste med magen - både for politiledere og pressefolk.