Når identiteten blir et våpen

Politiansattes identitet blir brukt som våpen for å svekke politiets slagkraft. Virkemiddelet er å legge press på politiets tjenestemenn ved trusler og sjikane, noe som ikke bare rammer politiets kvinner og menn, men også deres familier. Selv den tøffeste politibetjent blir preget hvis familien berøres.

Vi har tidligere skrevet om hvordan Politidirektoratet ikke finner grunn til å stanse utleveringen av store mengder personlig informasjon fra politiansattes personalmapper, i en misforstått velvilje etter å imøtekomme offentlighetsloven. Informasjon som gjør det enkelt å identifisere politifolk med navn og adresse.

Identiteten avsløres også i rettssalene, hvor politifolk som må vitne som en del av jobben, med klar og tydelig stemme oppgir sitt navn og sin arbeidsplass. Mens tilhørerne – det kan være hvem som helst, også kriminelle– står fritt til å notere personalia til senere bruk.

I denne utgaven kan du lese om hvordan to politibetjenter måtte avlive to aggressive hunder, hvorpå de fikk sin identitet utlevert fra Spesialenheten for politisaker – til hundeeieren. Til tross for omfattende hets og trusler mot både dem selv og familiene på Internett, fant ikke Spesialenheten grunnlag for å anonymisere polititjenestemennene.

Slik sjikane må politiet tåle, mener Spesialenheten. Det gjør også Borgarting lagmannsrett, som har pålagt politiet å utlevere identiteten til ansatte inne på operasjonssentralen i samme sak. Netthets og trusler mot politifolks familier, er åpenbart ingen stor bekymring for Spesialenheten.

Det de ikke tar innover seg, er at politiansatte som individer, ikke skal måtte tåle det samme som politiet som organisasjon. De tar ikke innover seg hva det innebærer for politifolk å få navn, adresse og telefonnummer delt fritt på Internett. Og viktigst: De tar ikke innover seg hvordan kriminelle miljøer bruker denne informasjonen til egen vinning.

Sentrale politikere og sentral politiledelse argumenterer for å kraftsamle politiet for å kunne møte kriminalitet over landegrensene. For politiansatte bør dette innebære en styrking også av vernet mot kriminelle med internasjonale arbeidsmetoder. Der trusler og vold mot politiansatte og deres familier står sentralt.

Resultatet av en slik grenseløs naiv holdning til spørsmålet om identifisering av politifolk, er mer hets og flere trusler. Og i ytterste konsekvens blir dette en trussel mot rettssikkerheten.

For hvem setter etterforskningen av en alvorlig straffesak foran hensynet til familiens ve og vel? Hvem ignorerer trusler mot barna? Mot ektefellen? Foreldrene?

Svaret sier seg selv. Ingen gjør det. Og det vet også de kriminelle.

La det ikke herske noen tvil om at politiets arbeid skal kunne gås etter i sømmene. Politifolk som begår grove tjenestebrudd må forvente at det får konsekvenser. Men det er ikke det dette handler om.

For politifolk er dette et spørsmål om lysten og motivasjonen til å drive med operativt politiarbeid og pågående intens etterforskning. Politifolk strekker seg langt for å gjøre en god jobb. De har valgt et yrke hvor de kan måtte sette sitt eget liv på spill på samfunnets vegne. Det har ikke familiene deres.

Derfor bør det nå være Politidirektoratet og Justisdepartementets aller viktigste prioritet å etablere et bedre vern av politiansattes identitet. Det fortjener alle mennene og kvinnene i etaten som hver dag gjør en uvurderlig innsats for samfunnet.

Det var en grunn til at tjenestenummer på skjortebrystet ble etablert. Nå uthules virkningen.