Ingenting skinner sterkere enn etterpåklokskapens lys

Tenk deg at du kommer til et sted du kanskje aldri har vært før. Et sted du ikke har oversikt over. Du har en idé om hvordan det ser ut der inne, men hvordan var det nå igjen? Hvor var egentlig personaltoalettet? Var det en eller flere bakdører? Hvor mange mennesker er det der inne, hvem er de og hvor befinner de seg?

Du vet egentlig fint lite om hva som skjer, annet enn at noen er i ferd med å skade andre, og at det er din jobb å stanse gjerningspersonen. Du vet at oppdraget ditt er å gjøre det så raskt du kan.

Du vet at mennesker kan dø eller bli alvorlig skadet hvis du nøler. Du vet at du kan bli drept eller alvorlig skadet hvis du forhaster deg.

Beslutningene du nå tar på brøkdeler av sekunder kan være forskjellen mellom liv eller død for deg, for makkeren din eller for andre mennesker.

Du vet at de lynkjappe vurderingene dine senere vil bli plukket fra hverandre og gransket i all offentlighet. De umulige valgene du nå gjør, kan stemple deg som helt eller syndebukk. Du vet også veldig godt at det ikke finnes noen fasit før etterpå.

Hva om gjerningspersonen skader eller dreper andre mens du tar på deg verneutstyr? Hva om skuddet du avfyrer mot gjerningspersonen treffer et annet menneske? Hva om den raske framrykningen mot gjerningspersonen koster deg livet?

Det er dette hypotetiske landskapet du beveger deg gjennom i din livsviktige jobb for samfunnet.

Likevel tar du disse beslutningene uten å nøle. Alternativet er utenkelig. Dette er din jobb og din storm å stå i. Ingen andre er trent til å mestre dette så godt som deg.

Det var denne umulige situasjonen de første politifolkene på Coop Extra på Kongsberg befant seg i, onsdag 13. oktober klokka 18.18. PLIVO-alarmen gikk ett minutt tidligere. Operasjonssentralen trykket på den store, røde knappen. Det var alvor, og det hastet.

Mens andre flyktet, løp politifolkene inn i en ukjent situasjon for å redde menneskeliv. Hvert eneste sekund kunne være livsviktig i den groteske formen for toppidrett som en slik PLIVO-aksjon kan være. De møtte en gjerningsmann som skjøt piler mot dem. De visste ikke om han hadde andre, mer dødelige våpen eller hva han var i stand til å gjøre. Likevel holdt de stand. At det går an.

Ingenting skinner sterkere enn etterpåklokskapens lys. I dag kjenner vi hendelsesforløpet og vet at gjerningspersonen drepte fem personer etter at han kom seg unna de første patruljene. Det er en vond erkjennelse for de involverte politifolkene. Men hvordan kunne de forutse hva som kom til å skje?

Likevel er det ut fra dette nytegnede kartet at politifolkenes innsats blir gransket med argusøyne. Med fasit i hånd stilles kritiske spørsmål ved beslutningene som ble gjort. Vi kan bare forestille oss hvor urettferdig det må føles.

LES OGSÅ: Kongsberg: Politiet ble beskutt med piler

La det være sagt: Selvfølgelig skal hver stein snus i evalueringen av politiaksjonen på Kongsberg. Bare slik kan politiet lære og bli bedre. Men politifolkenes beslutninger må ikke dømmes på bakgrunn av en fasit som først forelå etter hendelsen.

Tvert imot bør de få honnør for at de faktisk tok disse umulige beslutningene. De bør løftes fram fordi de handlet. For at de turte å ta et valg uten å vite hvilke skjebnesvangre konsekvenser valget kunne få.

Vi skal være glade for at vi har polititjenestemenn og -kvinner som er trygge nok til å fatte umulige beslutninger under umenneskelig press. Alternativet er et handlingslammet politi. Det er så uendelig mye verre.

LES OGSÅ: Ble skutt med pil og bue: - Jeg ser meg bakover, og jeg må se tre ganger, for jeg har en pil i ryggen