Et slag i ansiktet

Det er nesten ikke til å tro: Så mange som to av tre politiansatte sier de har blitt utsatt for vold som følge av at de jobber i politiet. 70 prosent av disse har blitt utsatt for vold tre eller flere ganger. Volden strekker seg fra bitt, slag og spark, via kvelertak og nedskalling, til forsettlig påkjørsel og angrep med stikk- eller skytevåpen.

Dette er de kalde fakta fra Politiforums spørreundersøkelse besvart av 3000 politiansatte. I tall og brutale beskrivelser tegner disse kvinnene og mennene et dystert bilde av en virkelighet som for flere hundre av dem har resultert i fysiske og psykiske ettervirkninger.

En av dem er politioverbetjent Terje Pedersen, som ble en del av voldsstatistikken i februar i fjor. Han skulle bare på nærbutikken, men endte på sykehus med kutt, brudd og hjernerystelse. Pedersen ble overfalt bakfra, skambanket og slått bevisstløs – bare fordi han er politi.

Historien om politioverbetjenten i Kabelvåg i Lofoten er rystende lesing. Det er også beretningene fra de mange andre politiansatte som har blitt utsatt for vold, som du kan lese i dette bladet.

Politiet er Statens maktapparat. Den enkelte politiansatte kan, på våre andres vegne, måtte gjennomføre inngripende tiltak mot personer som gjerne ikke ønsker å bli grepet inn mot. Slikt kan det bli motstand av. Som politiansatt er du innforstått med risikoen for at denne motstanden utarter til vold. Men vold er aldri akseptabelt.

Derfor er det med sterk bekymring vi ser hvilken vei utviklingen går. Antall anmeldelser for vold mot politiansatte er nær tredoblet på 16 år. Faktum er at det blir mer vold mot politiet.

Det finnes ikke noe klart svar på hvorfor, men ut ifra de personlige beretningene til over 1200 politiansatte, er det mulig å identifisere noen faktorer som øker risikoen for å bli utsatt for vold: Rus og psykiatri, gjerne i kombinasjon, og personer – ungdommer og voksne – uten respekt for politiet.

Noen «quick fix» for å forebygge vold mot politiet fra disse gruppene, finnes ikke. Men det er nødvendig for samfunnet å snu denne voldstrenden, for konsekvensene kan bli alvorlige.

Selv om de fleste politiansatte er trent til og forberedt på å håndtere aggresjon og angrep, kan økt risiko for vold gjøre at politiansatte – i frykt for egen sikkerhet – vegrer seg eller går tyngre inn i situasjoner enn de hadde trengt å gjøre.

Et passivt eller overdrevent aggressivt politi er ingen tjent med. Det skaper avstand, og avstand bygger ikke tillit eller gir respekt. Dette kan fort bli en ond sirkel. Derfor bør alle være bekymret for volden som politiansatte utsettes for – hver eneste dag.

Til syvende og sist handler dette også om noe så enkelt som at også politiansatte har krav på vern. Selv om uniformerte polititjenestemenn og -kvinner må utsette seg selv for fare på vegne av samfunnet, skal de ikke akseptere å bli utsatt for vold for den jobben de gjør.

Politiansatte har også familier og venner de har rett til å komme trygt hjem til. Det er det politikerne og samfunnets ansvar å sørge for. Derfor må voldsspiralen tas på dypeste alvor, og alle mulige tiltak vurderes for å snu utviklingen – koste hva det koste vil.

Noe annet vil være et nytt slag i ansiktet for politiansatte.