Den farlige midlertidigheten

Stillingsvernet står sterkt i Norge. Det stilles strenge krav til arbeidsgivere som ønsker å ansette i midlertidige stillinger. I politiet er det statsansattloven som gjelder, og den første formuleringen i lovens § 9 om fast og midlertidig ansettelse er krystallklar:

«Statsansatte skal ansettes fast.»

Formuleringen er et sikkerhetsnett som skal gjøre det vanskeligere for uredelige arbeidsgivere å sjalte og valte med ansatte etter eget forgodtbefinnende. Samtidig finnes det nødvendige unntak. Ved arbeid «av midlertidig karakter», vikariater eller engasjementer på inntil seks måneder ved «uforutsette behov», er det mulig å foreta midlertidige ansettelser.

Disse unntakene sikrer arbeidsgiver den nødvendige fleksibiliteten når det trengs. Men nøkkelordet her er «unntak». Jobber du i Staten, skal du som hovedregel være fast ansatt.

Det er også derfor det finnes en bestemmelse i statsansattloven om at midlertidig ansatte som har vært sammenhengende ansatt etter disse tre unntakene i mer enn tre år, «skal anses som fast ansatt». I denne såkalte «treårsregelen» ligger det en ytterligere sikkerhet mot misbruk.

Siv Eli Austad var seks dager unna å ha jobbet i Agder politidistrikt i tre år da arbeidsgiver avsluttet ansettelsesforholdet hennes 25. august 2019. Dette til tross for at hennes nærmeste leder så sent som i mai 2019 både skriftlig og muntlig bekreftet at han ønsket at Austad skulle jobbe ut hele 2019.

HR-avdelingen ville det imidlertid annerledes. De forkortet arbeidsforholdet slik at Austad – som i løpet av sine 1089 dager i Agder politidistrikt hadde seks arbeidskontrakter – manglet en snau uke på å ha krav på fast ansettelse.

Det er i seg selv en smålig behandling av en trofast og godt likt arbeidstaker. Enda mer graverende blir det når arbeidstakeren også er gravid. Austad hadde nemlig søkt om barselpermisjon fra 25. august, noe arbeidstaker også påpeker i formuleringen om arbeidskontraktens lengde.

Agder politidistrikt benekter at det er noen sammenheng mellom det avkortede arbeidsforholdet, Austads graviditet og treårsregelen. For utenforstående framstår denne påstanden som uforståelig.

I beste fall er denne situasjonen håndtert ekstremt klønete av arbeidsgiver. I verste fall er det en grov diskrimineringssak.

At Agder politidistrikt er selektiv med hvilke spørsmål de velger å besvare, bidrar til ikke til å styrke arbeidsgivers troverdighet. Hvis det stemmer, slik distriktet sier, at denne situasjonen skyldes tilfeldigheter, har de alt å vinne på å legge alle kortene på bordet.

Ved å velge bort åpenhet om prosessen, skaper Agder politidistrikt rom for spekulasjoner og stiller seg selv i et særdeles dårlig lys.

Vi har forståelse for at permisjoner og personellkabaler kan være krevende å administrere, spesielt i en stor omstillingsprosess og med begrensede ressurser. Men i denne saken har Agder politidistrikt tråkket i salaten.

Det er belastende å stå i midlertidige stillinger over tid. Du lever med en konstant usikkerhet som også påvirker privatlivet. Derfor er det urovekkende å se at stadig færre nyutdannede politifolk får fast ansettelse, og høre stadig flere historier om økt bruk av midlertidig ansatte i politietaten.

Rett og slett fordi dette er en praksis vi ikke ønsker oss i politiet.