Da statsministeren fikk kjørt seg
Kjell Magne Bondeviks fotballkamp sto i fare. Det var da jeg tenkte at her var det lurt å vise litt initiativ.
Dette hendte tidlig på 2000-tallet, og jeg var svært ny i min rolle som livvakt. Jeg var ivrig og ville gjerne gjøre en god jobb.
Dette var på den tiden da vi benyttet oss av kartbøker for å finne frem på ukjente steder og Kjell Magne Bondevik var statsminister. Han var som sikker mange vet, svært interessert i fotball.
Denne dagen skulle vi kjøre statsministeren fra Grimstad og hjem til Kolbotn. På veien var det lagt inn et stopp i Stokke hvor Bondevik skulle se en viktig fotballkamp hos noen venner.
Vi forsto at dette var en fotballkamp som statsministeren bare måtte få med seg.
Da vi nærmet oss Bamble, ble vi klar over at det hadde vært et trafikkuhell på E18, og at det var kø på stedet. Statsministerens fotballkamp sto i fare.
Det var da jeg tenkte at her var det lurt å vise litt initiativ. Jeg informerte livvaktsleder om at det fantes omkjøringsmuligheter i området. Dette visste jeg siden jeg hadde kjørt denne strekningen til og fra hytta i årevis.
Jeg rådet ham til å ta av E18, og fortalte at vi ville vi komme utpå lenger nord på E18, og dermed unngå køen.
Vi hadde også sønnen til Bondevik på slep i bilen bak sikringsbilen. Han hadde erfaring med at politiet fant gode løsninger og fulgte på da vi svingte av.
Vi kjørte og vi kjørte og vi kjørte, langt innover smale veier i Telemark. Da vi endelig kom ut på E18 igjen skjønte jeg gradvis, og med en tiltagende isende følelse i magen at vi hadde kommet ut på E18 lenger sør enn der vi hadde tatt av. Vi fikk køen fra den samme trafikkulykken en gang til.
Resultatet var at Bondevik kun fikk sett siste del av andre omgang av fotballkampen. Jeg er fremdeles usikker på om turen rundt Hellevann kompenserte for dette.
Og jeg lærte forskjell på lokalkunnskap og god lokalkunnskap. Og at det er forskjell på Helle og Valle.
Til neste etappe i denne erfaringsbaserte spalten utfordrer jeg Tore Breie.
