Excel-glipp kostet 167.000 kroner

Under de såkalte 2.3.3-forhandlingene høsten 2010, skulle ledelsen ved Romerike politidistrikt fordele lønnsmidler i forhandlinger med blant annet Politiets Fellesforbund (PF) Romerike. Lønn til rundt 600 ansatte skulle fordeles i løpet av ei knapp uke. I samarbeid mellom arbeidsgiver og PF, utarbeidet partene et Excel-ark med navnene på dem det skulle forhandles over.

Ved en ren forglemmelse fra både PF og arbeidsgivers side, ble to innsatsledere ikke tatt med i oversikten. Når PF, etter at forhandlingene var over, gjorde arbeidsgiver kjent med forglemmelsen, nektet ledelsen å rette opp dette - annet enn at de to 13 måneder senere fikk det samme lønnstrinnet de andre kollegaene hadde fått året før på annet vis.

– Dette ble en prinsippsak for oss. Vi var lovet at vi skulle få vår lønn oppjustert sammen med de andre innsatslederne. Når vi rett og slett var uteglemt, kunne arbeidsgiver vært redelig nok til å ordne opp i dette. Når de gikk tilbake på det vi var lovet, var det viktig for oss å følge prinsippet selv om det ikke handlet om så mye penger, sier innsatsleder Ketil Lund i Romerike politidistrikt.

Reiste sak av prinsipp

Han synes arbeidsgivers steilhet ble meningsløs, tatt den lave summen det i utgangspunktet var snakk om i betraktning. Av prinsipp, reiste likevel de to innsatslederne sak, og nå har de vunnet fram i retten. Totalt sitter Lund og kollegaen Jan Robert Pedersen igjen med rundt 20.000 kroner hver, i tillegg til at arbeidsgiver ble pålagt å betale alle saksomkosningene.

PFs lokallagsleder i Romerike politidistrikt Arild Hustad roser de to innsatslederne for å ha tatt belastningen med å føre denne prinsippsaken.

− Selv om både vi i PF og arbeidsgiver ved en ren forglemmelse hadde utelatt de to innsatsledernes navn på listene over de vi forhandlet om, var alle innforstått med at dette var en forhandling på gruppenivå, og ikke individnivå, som arbeidsgiver i retten forsøkte å danne inntrykk av. Jeg kunne i retten dokumentere at vi har gjennomført disse forhandlingene for grupper som en fast praksis også i tidligere år, sier Hustad, og fortsetter:

– Selv om både administrasjonssjef og personalsjef forsøkte å skape inntrykk av at dette var individuelle krav, trodde ikke retten på deres versjon. Det sier seg selv at å forhandle lønn for rundt 600 arbeidstakere på en knapp uke ikke er mulig uten at det gjøres for hele grupper.

Han er svært fornøyd med at retten fant grunn til å tro på PFs versjon om at det var gjort en muntlig avtale gjennom forhandlingene, som tilsa at samtlige innsatsledere skulle ha samme lønnstrinn. Desto mer spesielt er det at retten ikke trodde på administrasjonssjefes versjon.

Innsatsleder Lund påpeker at han synes det er et minimum av det som bør kunne forlanges av polititjenestemenn, at man i retten forklarer sannheten.

– Men det er et tankekors at Oslo Tingrett ikke festet lit til andre enn enhetsleder Hans Holmgrunn som forklarte seg fra arbeidsgiversiden, sier Lund.

Lite samarbeidsvillig

Advokatfullmektig Eva-Marie Stryker karakteriserer arbeidsgiversiden som svært steil og lite samarbeidsvillig i denne saken.

– Det er spesielt at politiet som arbeidsgiver ikke blir trodd av retten. Men arbeidsgiversiden hadde sprikende forklaringer i retten, det hjalp dem ikke, sier Stryker.

Før retten settes, sendes det endel prosesskriv mellom partene. Hun fikk nyss om at personalsjefen sa at resultatet måtte ha blitt galt, og at personalsjefen hadde bedt politimesteren om å oppjustere de to som var blitt uteglemt. Hun viste til at det var utilsiktet at de ikke fikk oppjustert lønnen slik de andre innsatslederne fikk. Staten meldte at det ikke forelå noen slik innstilling, men lokallagsleder Hustad var sikker på at det forelå et slikt dokument.

– Så jeg fornyet anmodningen, og etter lang tid og flere purringer, fikk jeg den. Dette, sammen med dokumentasjon fra lokallaget om at også tidligere forhandlinger hadde vært foretatt på gruppenivå, var nok til overbevise retten til å tro på saksøkerne, sier Stryker.

Hun forteller at staten anket avgjørelsen fra Oslo Tingrett. Men når tvistesummen er under 125.000, må lagmannsretten samtykke til ankebehandling. Til tross for at staten produserte en mange siders ankeerklæring, ble ikke saken tatt til behandling i den høyere instans.

Dermed ble Romerike politidistrikt dømt til å etterbetale tre lønnstrinn for de to innsatslederne for 13 måneder. Tingretten idømte i tillegg politidistriktet 144.000 kroner i saksomkostninger. Ankeerklæringen kostet politidistriktet 23.000 kroner ekstra, noe som gjorde at politidistriktet måtte ut med 167.000 kroner i saksomkostninger alene for noe Stryker mener de enkelt kunne ha ordnet administrativt.

Ville vært vanskelig

I forkant av rettsaken forsøkte Stryker og hennes klienter å komme til en minnelig løsning, men uten å nå fram.

– Uten juridisk hjelp, ville dette vært Davids kamp mot Goliat. Når jeg som profesjonell part, møtte så mye motbør, kan jeg bare tenke meg hva to innsatsledere ville møtt, sier advokatfullmektigen.

Hustad fra PF Romerike, mener de to innsatslederne ikke ville hatt en sjanse til å vinne frem hvis de ikke hadde vært medlemmer i PF.

– Da hadde de stått på egne ben. For det første hadde de ikke hatt noen som hadde forhandlet for dem, dernest hadde de ikke hatt innsyn i hva som hadde foregått og blitt lovet. Med en såpass liten lønnsmessig justering, er det tvilsomt om de ville hyret inn kostbar advokathjelp uten støtte fra PF, sier Hustad.

Administrasjonssjef Sissel Rødaas Bjerke i Romerike politidistrikt ønsket ikke å gi noen kommentar i saken fordi hun var på ferie, og ikke hadde sakens dokumenter for hånden.