Ny studie: Politiet lot bekjente slippe lettere unna

Jurist og høgskolelektor på Politihøgskolen i Bodø, Hild Rønning har fulgt tre forskjellige politidistrikter for å se hvordan politibetjenter forholder seg til loven i sitt daglige virke. Hun var derfor med politibetjentene i daglig ordenstjeneste for å se på mindre og alvorlige lovbrudd i det offentlige rom.

Dette har resultert i doktoravhandlingen som nå er gitt ut, skriver forskning.no.

Studien viser at selv om betjenter skal følge politiloven, har de også mulighet til å utøve skjønn. Men noen ganger lar betjentene lovbryteren slippe for billig unna.

Forskeren avdekket også oppførsel fra politiet det ikke er hjemmel for i loven. Det gjaldt for eksempel når politifolkene hadde en relasjon til antatt lovbryter. Da kunne betjenten velge å ikke anmelde personen.

– Det er vanskeligere å pågripe noen du kjenner. Dette var politifolkene ærlige på, forteller Rønning til nettstedet.

Forebyggende arbeid

Gjennom observasjon, dialog, dybdeintervjuer og å lese betjentenes egne registreringer av sine vakter, studerte hun politibetjentene.

– Det som slo meg mest, var hvor forebyggende arbeidet til politibetjentene hele tida er. De er litt i forkant hele tida; tar hånd om folk før de blir for beruset, snakker med mennesker og kjører noen hjem for å forhindre bråk, værer stemning og følger opp ved antydning til krangling i drosjekø og lignende, forteller Rønning og understreker:

– Det aller meste de legger vekt på er i tråd med rettslige rammer. Det er for øvrig et mangfold i hvordan de griper inn; hvilke midler de bruker, hvilke hensyn de tar – og hvilke vurderinger de gjør.

Utfordret autoritet

Hun observerte også at politifolk valgte midler ut ifra en idé om straff, altså at de syntes vedkommende «fortjente» å bli anmeldt og ga en reaksjon som egentlig ikke var nødvendig.

Rønning registrerte også overtramp hvis politifolkene følte seg provosert og utfordret på autoriteten sin. Hvis publikum stilte spørsmål ved hvorvidt politiet hadde «lov til» å bryte inn, så kunne de reagere for sterkt, selv om publikum ikke var aggressive.

– Jeg så også noen tilfeller der situasjonen roet seg etter hvert og det egentlig ikke lenger var behov for å bringe noen inn på stasjonen. Men fordi politibetjenten allerede hadde sagt at personen skulle bli brakt inn, så ville han/hun ikke gå tilbake på det, for ikke å miste ansikt, sier hun til forskning.no.

Som eksempel trekker hun fram en episode der en drosje ble stanset på grunn av for høy fart. Drosjepassasjeren begynte å blande seg inn i situasjonen og ikke ville gi seg. Passasjeren fikk to pålegg om å trekke seg tilbake, og ga seg til slutt etter andre pålegg. Likevel ble han tatt inn av politiet fordi betjenten syntes han var «eplekjekk» og ville opprettholde sin autoritet.