Makkeren ble drept av bilbomben: - Jeg har hånda inne i hanskerommet når det plutselig er en vanvittig eksplosjon

- Jeg hadde jo tenkt da jeg begynte i politiet at jeg kom til å oppleve dødsulykker og selvdrap, men aldri tenkt på det som skjedde den dagen her, at kollegaen min blir livstruende skadd i en eksplosjon som dette, sier Rune Hunshamar.

Det er 30 år siden en mann sprengte sin røde Mitsubishi L300 varebil, som han selv satt i, på Lierskogen pukkverk. Eksplosjonen var så voldsom at gjenstander veltet fra hyller i leiligheter over en kilometer unna. Dagbladet skrev dagen etterpå at kraften fikk «tykke bjelker på asfaltsiloen på pukkverket til å knekke som fyrstikker».

Bare noen meter fra bilbomben var lensmannsbetjentene Rune Hunshamar og Roy Arne Steen.

Steen hadde gått ut av politikollegaens bil da eksplosjonen traff med full styrke. Hunshamar satt i Volvoen og skulle akkurat til å hente håndjern da det smalt. Roy Arne Steen omkom denne dagen. Han ble bare 27 år. Rune Hunshamar overlevde.

I snart 29 år har han holdt foredrag om det som skjedde, både i og utenfor etaten. For erfaringene han gjorde seg i etterkant av hendelsen, vil han ikke at noen andre skal oppleve.

Det sprengte huset

Det hele startet ved 05.30-tiden morgenen 25. mars 1991. Et hus under oppføring sprenges i fillebiter på Lierskogen i Buskerud, av en 54 år gammel mann. Mannen har gått personlig konkurs og har store alkoholproblemer. Han drev i mange år et maskinfirma, men alt av maskiner ble tatt fra ham da han ble slått konkurs. Tomta hvor han skulle bygge hus ble solgt mot hans vilje av namsmannen, og nye eiere hadde begynt å bygge.

Nå var de nye eiernes hus, på hans gamle tomt, sprengt.

– Jeg hadde også tatt 54-åringen for promillekjøring to ganger i løpet av et døgn fjorten dager før. Jeg tror nok det meste raknet for ham, og han sprengte huset i filler, forteller Hunshamar.

– Han hadde peiling på eksplosjoner, og hadde jobbet med sprengningsarbeider. Det er bebyggelse på tre sider av huset, og et stort område bak. Mesteparten av sprengningen blåste ut mot området hvor det ikke var noen annen bebyggelse. Han skånet de andre husene som stod ved siden av, forklarer han.

En rekke politipatruljer rykker ut for å lete etter den 54 år gamle mannen, men varebilen er ikke å få øye på noe sted. Selv den dag i dag synes Hunshamar det er hardt å se en slik bil. Da kommer bildene i hodet tilbake, kroppen reagerer momentant. Heldigvis begynner bilmodellen å bli så gammel at det ikke er så ofte han ser dem lenger.

Bilen og 54-åringen er fortsatt ikke funnet når Hunshamar og makkeren Roy Arne Steen kommer på vakt denne dagen. Men like før klokken 08.30 blir de kalt opp på politiradioen. Varebilen er observert på Lierskogen pukkverk, og de får beskjed om å kjøre dit.

På denne tiden var det vanlig at politifolk i lensmannsetaten kjørte sine egne private biler, og siden Steens bil var parkert inne denne dagen, kjørte de Hunshamars Volvo.

– At jeg blir sjåfør er en av flere tilfeldigheter som gjør at jeg lever og ikke Roy Arne, forteller Hunshamar.

Håndjernene

De er like i nærheten av pukkverket når de får oppkallet, og er der kort tid etter. Vaktmannen kommer ut, peker opp mot en høyde inne på området og sier «Han står der oppe». Det er mye trafikk på pukkverket, og Hunshamar og Steen bestemmer seg for å kjøre opp til ham, for å unngå at andre roter seg opp til mannen.

– Vi kjente ham som en ganske harmløs kar, så vi kjørte oppover mot ham. Idet vi er på vei oppover spør jeg Roy Arne, «Skal jeg rett fram eller til høyre?» «Du skal rett fram», sier han. Det er siste gang jeg veksler et ord med ham, forteller Hunshamar.

Veien går oppover og gjør en 180 graders sving inn på et lukket område. På sidene ruver fire-fem meter høye grushauger. I snøen er det hjulspor hvor 54-åringen har kjør frem og tilbake på morgenen.

Hunshamar møter blikket hans gjennom bilrutene. Sakte kjører han i 54-åringens hjulspor, i gangfart. Samtidig griper Steen mikrofonen og melder til lensmannskontoret i Lier at de har funnet bilen og at en mann sitter bak rattet. Så gir han beskjed om at de går av nett.

Samtidig, mens han kjører sakte fremover dukker en tanke opp i Hunshamars hode; «Nå er det langt nok». Han stopper bilen 10-15 meter unna 54-åringens varebil.

Steen går ut av bilen, mens Hunshamar slår av tenningen. Når Steen var i sivil, som de var begge to denne dagen, pleide han å ha et håndjernsett i bukselinningen, med den ene ringen nedi og den andre utenpå. Men Hunshamar hadde ikke sett noen håndjern der denne dagen, og tenkte derfor at han skulle ta det med.

– Jeg lener meg over mot hanskerommet på passasjersiden, og har hånda inne i hanskerommet når det kommer en vanvittig eksplosjon. Det var som en varm, kraftig hånd som fiket til meg så jeg ble kastet rundt som en filledukke inne i bilen. Så hører jeg en voldsom piping, forteller Hunshamar.

– Jeg blir liggende nesten i fosterstilling over girspaken og over mot setet hvor Roy Arne har sittet, mens det piper og lukter sterkt dynamitt, sier politimannen.

«Kom igjen, Ellen trenger deg»

Med en sterk piping i ørene setter han seg opp og skal til å se ut av frontruta. Men den er helt pulverisert. Snøen rundt ham er ikke lenger hvit, men har nå blitt gråsvart av sot. Hunshamar gnir seg i øynene og oppdager at han har en flenge i panna. Det er den eneste sårskaden han har, men det blør en del når man får kutt i ansiktet.

Han griper mikrofonen og sender en melding gjennom sambandet, om at det har vært en eksplosjon, og at han antar at Steen er hardt skadd. Han sier at han trenger ambulanse og luftambulanse. Han legger til at han blør litt han også, men at det ikke gjør noe. Så slipper han send-knappen.

– Så er det helt stille. Til dags dato vet jeg ikke om radioen virket, for det var ingen som svarte. Så hører jeg min indre stemme si «Du må hjelpe Roy Arne». Jeg lukker opp førerdøra og ser at Roy Arne ligger helt urørlig på bakken. Jeg griper førstehjelpsmappa og sprinter bort til ham. Jeg går ned på kne ved siden av ham og roper, «Roy Arne kan du høre meg?!» Jeg får ikke svar. Jeg roper, «Kom igjen, ikke gi deg. Ellen (Steens kone, red.anm.) trenger deg», forteller Hunshamar.

Han leter etter puls og pust. Han finner ingenting, og starter hjerte-lungeredning. Etter litt prøving løfter han makkeren litt oppover, slik at han får en rettere linje i halsen. Den andre gangen han gjør det hoster Steen voldsomt. Hunshamar tørker ham rundt munn og nese, og hører at kollegaen og vennen endelig puster. Men han mistenker lungeskader.

– Det var mange splintrer som hadde truffet ham, og jeg klarte ikke å se noen åpenbar inn- og utgangsåpning. Hadde jeg visst det jeg vet i dag, hadde jeg gredd med fingrene mine på overkroppen hans, så hadde jeg funnet inngangsåpningen. Men den kunnskapen hadde vi ikke da. Jeg følte meg sterk og klar i hodet mens jeg satt og holdt ham, men jeg tenkte «Hvor er trusselen? Hvor er denne mannen?», husker Hunshamar.

Men der det har stått en varebil er det nå et svart hull.

Hørte eksplosjonen

Hunshamar synes tiden går ufattelig sakte før det kommer noen. Men så hører han motordur. En kollega kommer kjørende, og Hunshamar ser at han snakker i mobiltelefonen.

– Da letter det hundre kilo fra skuldrene mine. Kort tid etter kommer det to fra lokalambulansen, og de setter i gang og gjør sitt. Jeg blir stående og holde intravenøs væske, forteller han.

– I ettertid har jeg fått vite at det tok seks minutter fra ambulansepersonellet fikk melding om eksplosjonen til de var på stedet. Jeg følte det som om det gikk 20 minutter. Den gangen rykket ambulansene ofte ut hjemmefra når de ikke var på stasjonen, og den ene fortalte at da han hørte eksplosjonen begynte han å kle på seg, for han tenkte at de snart ville få melding om at noen trengte hjelp, sier Hunshamar.

Luftambulansen kommer og tar med seg Steen. Samtidig får Hunshamar en hånd på skulderen, og beskjed om at han må bli med på legevakta, siden han blør en del. Hunshamar synes det er helt meningsløst. Han har et ubetydelig kutt i panna.

Etter å ha fått sydd fire sting, blir han kjørt til politihuset i Drammen. Politimesteren vil snakke med ham. En kollega fra politiet kjører ham, og siden dette var før det var vanlig å ha mobiltelefon, sier Hunshamar at han vil dra hjem og si fra til sin samboer som den gangen var 21 år, at det går bra med ham.

Han hadde derimot ikke tenkt på hvordan han selv så ut.

– Jeg kommer kvart over ni på morgenen, og jeg var blodig og sotete og luktet helt ille. Hun skvetter til, og jeg sier; «Slapp av, det er bare meg». Så sier jeg at «Det har vært en eksplosjon, en mann er drept, Roy Arne er hardt skadd, jeg tror ikke han greier seg. Jeg vet ikke hva som skjer videre. Hadet da». Stakkars jente. I ettertid har jeg hatt et veldig engasjement for arbeidsstress opp mot familie, og hvordan man skal håndtere dette. Det er kjempeviktig, sier Hunshamar.

Når han kommer til politihuset i Drammen møter han en overbetjent som spør om han vil snakke med en psykolog. Hunshamar svarer nei. Hans erfaring med psykiatri den gangen er fra da de bistod helsevesenet med å tvangsfremstille for leger.

– Det var det dummeste jeg gjorde. Jeg ville unngått mange av de erfaringene jeg gjorde senere, hvis jeg hadde takket ja til det, sier han.

Politimesterens støttende ord

Etter å ha snakket med politimester Tore Johnsen finner han støtte i politimesterens ord: «Jeg kan ikke se at dere har gjort noe feil her. Instruksen har ikke blitt brutt». Senere gir politimesteren også denne uttalelsen i media:

«Karene kunne ikke vite at 54-åringen hadde til hensikt å sprenge både seg selv og andre i luften, selv om han hadde sprengt et hus tidligere på morgenen. Det er grenser for hva en tjenestemann skal kunne forutse.»

Tilbake på lensmannskontoret i Lier blir det helt stille i fellesområdet når han kommer inn. Stemningen oppleves trykkende, og Hunshamar føler at han må vekk. Halvveis opp en trapp møter han to personer. De gråter og han hører den ene si, «Han er død, han er død». Slik får Hunshamar vite at Steen er omkommet.

Hele resten av dagen tar en vond følelse bolig i kroppen hans.

– Jeg tror ikke folk visste hva de skulle si, og det visste ikke jeg heller. Det var sånn det var den gangen. Men på kvelden gjorde vi noe bra. Alle kolleger som var på jobb den dagen, og deres ektefeller, møttes hjemme hos en kollega. I halv tolv-tiden ringer det på ute i gangen. Da kommer Ellen, kona til Roy Arne, sier Hunshamar.

– Hun gir meg en lang klem. Hun forteller at hun har vært på eksplosjonsstedet. Hun har sett bilen min, og sier at hun skjønner at Roy Arne ikke kunne overleve en så kraftig eksplosjon. «Men du skal vite at jeg er glad for at du lever», sier hun. Det var så sterkt at jeg klarte ikke å si noe annet enn «takk», sier han.

Morgenen etter har de debrief på lensmannskontoret. Hunshamar legger til at ut fra det som var vanlig den gangen, var dette en god ting. Der var alle som var på jobb dagen hendelsen fant sted. De snakket om hva de hadde tenkt og følt sist døgn.

– Jeg gråter meg tom og forteller, og deretter forteller de andre. Det er en god følelse at jeg ikke er alene om det nå. Når jeg hører hva de andre forteller, skjønner jeg at andre har hatt det minst like ille som meg, bare på en annen måte. Det var god terapi å være sammen med kolleger, men over tid var det ikke noe mer oppfølging enn dette, sier Hunshamar.

Ettervirkningene tar overhånd

Hendelsen går hardt inn på ham. Men når kolleger spør hvordan det går, svarer han at det går greit. I bakhodet dukker derimot hendelsen opp hele tiden. Han begynner å merke ettervirkningene av å bære alt selv.

– Det ene var at jeg ikke klarte å sette meg inn i andre folks problemer. Når folk ringte og sa at bilen deres var stjålet eller at de hadde hatt innbrudd, tenkte jeg, hva så, du lever. Et annet kjempestort problem var at uansett hva jeg dreiv med tenkte jeg på det som hadde skjedd. Når jeg skulle ta et avhør, eller snakke med noen, falt jeg hele tiden ut. Etter to-tre ordvekslinger ante jeg ikke hva vi snakket om, sier Hunshamar.

Han ville ikke fortelle andre hvordan han hadde det, for han tenkte at da var han sikkert ikke god nok for jobben. Han ville ikke vise seg sårbar, for hva ville andre tenke om ham da? Det ble også svært vanskelig å konsentrere seg. Men det største problemet var søvn.

– Hver natt klarte jeg ikke å la være å tenke på hendelsen med Roy Arne, med all selvbebreidelse og skyldfølelse. Jeg sov kanskje bare to-tre timer hver natt, sier han.

Et halvt år etter hendelsen, når han er ute og kjører patrulje, har søvnmangelen blitt så stor at han begynner å hallusinere.

– Jeg ser ting jeg skjønner ikke er der. Jeg visste fra bakgrunnen min i Forsvaret at når det er krevende øvelser, med lite mat og søvn, er det ikke uvanlig å begynne å hallusinere. Men jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre med det, sier Hunshamar.

Han forstår at slik kan han ikke ha det lenger. Han bestemmer seg for å skrive seg gjennom alt, alle inntrykkene, bildene som har brent seg fast på netthinnen, alle tankene som kverner rundt i hodet. På første side i en kladdebok skriver han: «Det begynte som en vanlig dag, 25. mars 1991.»

I løpet av noen uker har han skrevet seg kronologisk gjennom hele hendelsesforløpet. Det måtte tre-fire kladdebøker til.

«Det sterkeste jeg har lest»

På denne tiden var det ikke vanlig å ha PC hjemme, så Hunshamar dro til lensmannskontoret på natten, da alle var dratt. Så skrev han inn alle notatene sine på PC.

- Da jeg skrev alt dette ned ble det et vendepunkt for meg. Etter dette klarte jeg å sove meg gjennom natten igjen. Jeg printet ut fem eksemplarer av notatene. Ett har jeg selv, og de fire andre ga jeg til fire personer. I ettertid har jeg tenkt på at de fire personene var personer som flere ganger hadde spurt meg «Hvordan har du det, Rune?». Så det viser seg at selv om den andre avviser og ikke vil prate om det, så går det inn på et vis. Til dags dato etter dette, har jeg selv kunnet bestemme når jeg vil tenke på hendelsen, sier han.

En av de fire han sendte notatene til, oppfordret ham til å dele dette med et større publikum. «Dette er det sterkeste jeg har lest. Du må fortelle det til andre. Dette vil mange ha nytte av», sa han. Hunshamar tenkte at på ett eller annet tidspunkt i livet får de fleste en opplevelse hvor hans erfaringer ville være til hjelp.

– Hvis jeg bare kunne hjelpe én med å fortelle, ville jeg gjøre det, og da ville kanskje ikke Roy Arnes død være helt forgjeves, forteller Hunshamar.

I 1992 begynte han å holde foredrag, både for politiet, andre nødetater, Forsvaret, Sivilforsvaret og i det sivile.

– Det er få politifolk i Norge som tør å fortelle så åpent og ærlig. I dag har man et helt annet system for hva man gjør på arbeidsplasser etter en slik hendelse, og ofte kobler man på bedriftshelsetjenesten og en psykolog. Men det er viktig for alle å ha litt kunnskap om naturlige stressreaksjoner, sier Hunshamar.

– For eksempel, etter x antall trafikkulykker reagerer du veldig på den ene. Hvorfor er det sånn? Så begynner vi å snakke om det, og kanskje er det andre ting som tapper deg for energi, som gjør at du ikke har like mye å gå på som du har ellers. Hvis det skjer vanskelige ting i privatlivet for eksempel, har du mindre å gå på på jobb, og omvendt, sier han.

Trygt rom

Selv begynte han å lage et mentalt skille mellom jobb og privatliv, for å prøve å unngå at det ene påvirker det andre i for stor grad. Hunshamar innrømmer at det ikke er enkelt, men at det kan hjelpe å være bevisst på det.

– Når det har vært mye på jobben, og jeg kommer hjem og ser at det er rotete og det ligger regntunge klær rundt, og jeg blir irritert av det, tenker jeg; «Nå er du hjemme, Rune. Nå skal du legge bort stresset fra jobben, og ikke ta det med inn hit.» Og jeg forsøker å gjøre det på den samme måten når det er krevende hjemme, og jeg kommer på jobb, sier Hunshamar.

– Det er kjempevanskelig, men bare det å ha kunnskap om naturlige stressreaksjoner, og om arbeidsstress og familiesituasjoner, hjelper, sier han, og legger til:

– Hvis du vet at en kollega står oppe i noe vanskelig, spør litt ekstra og vis at du bryr deg. Det er også viktig å på generell basis gi kollegaer anerkjennelse når de gjør noe bra. Si for eksempel «I dag lærte jeg noe av det du sa», eller «I dag lærte jeg noe av det du gjorde», eller «Så glad jeg er for at jeg jobber sammen med deg.» Da bidrar du til at man føler seg sett, og skaper trygghet og rom for å være åpen på arbeidsplassen.

Hunshamar har opplevd at flere ikke tør å si til lederne sine hvordan de har det, fordi de er bekymret for at det kan slå tilbake på dem, akkurat som han selv var. For å unngå dette tror han at man må skape en kultur hvor det oppleves trygt å gjøre nettopp dette.

– Vi fikk det veldig bra til på operasjonssentralen i Tønsberg, og da den i var i Drammen. Der fokuserte vi ikke bare på arbeidsoppgaver, men snakket også om hva som var stressende og krevende der vi jobbet, og hva vi kunne gjøre med det. Vi snakket om hvordan vi skulle støtte hverandre når noen hadde det krevende, sier Hunshamar, som i 2019 begynte å jobbe i beredskapsseksjonen i Politidirektoratet.

Mange lyspærer

I tiden etter eksplosjonen på Lierskogen, forsto han ikke hvorfor han reagerte så sterkt. Det var først på grunnkurs som kollegastøtte i 1998, syv og et halvt år etter, at han lærte at det han hadde opplevd var naturlige stressreaksjoner.

– Hadde jeg fått en lyspære for hver gang han sa noe jeg kjente meg igjen i, hadde jeg hatt til mange juletrær det året. Jeg skjønte at dette måtte jeg dele, for dette er så viktig å ha kunnskap om både for ansatte og ledere, sier Hunshamar.

Helt fram til han byttet jobb i 2019 har Hunshamar vært kollegastøtte, og han mener ordningen er svært viktig. På kurset i 1998 lærte han også hvordan han kunne stille spørsmål som kan være enklere å svare på enn «Hvordan har du det?».

– For eksempel «Hva tenker du på før du sovner» eller «Hva vil du trekke fram fra hendelsen». Jeg turte ikke å fortelle, men kanskje hadde det vært enklere med sånne spørsmål, sier han.

Hunshamar har likevel inntrykk av at det er veldig varierende fra sted til sted hvordan kollegastøtteordningen fungerer.

– Erfaringen min, med tanke på hvordan vi hadde det i Søndre Buskerud politidistrikt, er at det ble færre muligheter til å ha samlinger for kollegastøtter etter politireformen, og dermed færre muligheter til å dele erfaringer, snakke om rutiner og knytte bånd til HMS-rådgivere, bedriftshelsetjenesten og psykologer. Denne kompetansen trenger du plutselig, for eksempel etter 22. juli, hvor veldig mange ansatte i Søndre Buskerud politidistrikt ble ivaretatt av den ordningen, som både ledere, HMS-rådgivere, bedriftshelsetjeneste og kollegastøtter var en del av, sier han.

Men han presiserer at man ikke må glemme kollegastøtte, personalomsorg og medmenneskelighet i hverdagen, ikke bare når det har skjedd noe.

Hunshamar mener det er viktig å fokusere på at for å bli et godt team, må man ikke bare være gode på fag, men også relasjoner.

– Bli inspirert og gled deg over at andre kollegaer, eller noen du er leder for, gjør noe bra eller lykkes. Man blir for eksempel ikke et godt lag hvis forsvaret ikke gleder seg over at spissen scorer mål, sier Hunshamar.

– Jeg tror kollegastøtte og god personalomsorg i hverdagen er det viktigste vi kan bli bedre på, særlig i krevende yrker slik som vårt. Mange er flinke til det, og flere kan bli det, sier han.

Forskjell mellom distrikter

Audun Buseth, hovedverneombud i politi- og lensmannsetaten, forklarer at kollegastøtteordningen i hovedsak fungerer godt, men at det varierer mellom de ulike politidistriktene hvordan ordningen brukes.

– Politiet har i mange år brukt kollegastøtteordningen som en viktig del av støtten til våre kolleger som kan ha vært utsatt for spesielle situasjoner, eller belastninger. Det oppleves å være et veldig godt støttetiltak for ansatte og ledere. Det er et ledelsesansvar å følge opp, men kollegastøtteordningen er et veldig godt tiltak for at det gjøres. Kollegastøttene er en nøytral samtalepart, som oppleves å være til god hjelp for medarbeidere når de trenger det, sier Buseth.

– Er det forskjell på hvordan dette praktiseres?

– Ja, det er nok litt forskjell både på hvordan kollegastøtteordningen er strukturert i politidistriktene, og så er det nok personavhengig på hvem som er kollegastøtter. Men jeg oppfatter at intensjonene til POD, og de som er kollegastøttekoordinatorer, er at de prøver å være samkjørte så alle får det samme tilbudet. Vi i vernetjenesten er opptatt av at det er et støttetilbud som er en del av det systematiske HMS-arbeidet i etaten, og at det er det samme tilbudet i hele Norge. Det er viktig at det er kollegastøtter med forskjellig bakgrunn og funksjon, slik at de fleste har noen det føles naturlig å snakke med. Jeg oppfatter at andre virksomheter har sett til våre erfaringer i politiet, og etablert tilsvarende løsninger, sier Buseth.

Han synes det er synd at Hunshamar har opplevd en nedprioritering av kollegastøtteordningen etter reformen.

– Vi var opptatt av at det ikke skulle skje i forbindelse med reformen. Ønsket er å opprettholde de samme gode tilbudene i politidistrikter som ble slått sammen. Hvis det Hunshamar sier stemmer, er det uheldig, for vi var opptatt av at tilbudet ikke skulle svekkes, sier Buseth.

– Kollegastøtteordningen er en viktig del av HMS-systemet, som skal forebygge og redusere de psykososiale belastningene politiets arbeid kan medføre. Arbeidstakerne oppfatter i de fleste tilfeller kollegastøtteordningen som et godt tiltak, og et viktig tiltak for lederne å ha tilgjengelig når det er behov for oppfølging, sier han.

– Har du inntrykk av at det har blitt en forskjell etter politireformen?

– Det har jeg ikke grunnlag for å si noe om, men jeg oppfatter det som et klart ønske å standardisere, og gi samme tilbud til alle. Behovet for kollegastøtte har ikke blitt mindre. Denne ordningen må bestå og forbedres, sier Buseth.

– Kollegastøtteordningen er en suksesshistorie

Rune Stuvland, psykolog og daglig leder for Senter for Stress og Traumepsykologi, mener andre ansatte og ledere ofte er den viktigste støtten for politiansatte som opplever traumatiske hendelser.

- Det er viktig å jobbe systematisk med å skape en kultur hvor det er både viktig og riktig å ivareta hverandre når det har vært belastende hendelser, og det er mange flinke på. Norsk politi er veldig gode på kollegastøtte. Det er en viktig ressurs internt i politiet, slik at vedkommende kan få støtte og snakke om det han eller hun har opplevd, sier Stuvland.

Han legger til at bearbeiding blant annet består i å snakke gjennom ting, og få informasjon om hva som er vanlige reaksjoner.

– Men de som opplever at disse reaksjonene vedvarer over tid, bør få behandling hos psykolog. Vi har effektive metoder for å bearbeide traumatiske ting, sier Stuvland.

– Hvilke råd vil du gi dersom noen ønsker å støtte en kollega?

– Det er avhengig av hva som har skjedd. Det ene man kan gjøre er å bare være sammen med personen. Det er en grunn til at det er fint å være to på oppdrag eller at man jobber sammen som etterforskere, for da har man hverandre etterpå, sier han.

– Det andre er å være tilgjengelig og tilby at de kan snakke med deg om det de har opplevd og hvordan de har det. Det er noe man tilbyr, men ikke noe man tvinger noen til, for det krever tid og rom. Dette bør man også gjøre som del av en debrief. Der har man en gjennomgang taktisk, men også en gjennomgang av hvordan man opplevde situasjonen, sier Stuvland.

Han forklarer at hvis en hendelse har vært spesielt belastende, bør man ikke bare følge opp rett etter hendelsen, men også i to-tre uker etterpå, avhengig av situasjonen. Han legger til at man i realiteten ofte ikke gjør dette, fordi hendelsen blir godt håndtert.

Stuvland forklarer at det er forskjell på det som omtales som stressreaksjoner og traumereaksjoner.

– Mange har blant annet fått kjenne på stressreaksjoner under pandemien. Det er blant annet om vi merker at det er for mange oppgaver samtidig. Vi blir ekstra aktiverte, og hvis det vedvarer over tid kan man få konsentrasjonsvansker, dårligere hukommelse, muskelsmerter og forstyrret søvn. Det er vanlige stressreaksjoner som alle kan kjenne på i perioder. Men traumatiske stressreaksjoner kjennetegnes ved at man har vært i situasjoner som har opplevdes livstruende. Da går man rundt og er «i beredskap», som om faren fortsatt eksisterer. Hjernen styrer så man hele tiden er på vakt, har forhøyet hjertefrekvens og er mer aktivert i muskulaturen. Man har ofte ganske sterke søvnproblemer, og minner som ikke blir bearbeidet fortsetter å prege den som har opplevd det, forklarer han.

Oftest ser man bilder, men det kan også være lyder og lukter. Noen har flashbacks, som er som å være tilbake der det skjedde.

– I mange situasjoner vil disse reaksjonene avta etter noen uker. Da kaller vi det akutte stressreaksjoner, sier Stuvland.

Han mener kollegastøtteordningen i norsk politi generelt er en suksesshistorie.

– Den fungerer godt, men det er variasjoner rundt om i landet. Oppmerksomheten rundt mental helse og personalomsorg er på vei opp i samfunnet, og det gjelder også i politiet, sier Stuvland.