Politistudenter er påfallende like på tvers av forskjellige utdanningssystemer

Hva kjennetegner mennesker som er rekruttert til politiarbeid? Hvordan formes de av politiutdanningen og sosialiseringen til yrket? Og hvordan påvirker forskjellige systemer for rekruttering og politiutdanning politistudentenes holdninger og synspunkter til politiets arbeid?

Dette er grunnleggende spørsmål både i politivitenskap og for institusjoner som gir politiutdanning. Spørsmålene er også av stor betydning for samfunnet: Hva slags politi ønsker vi, og i hvilken grad kan vi bruke politiutdanning og -opplæring til å forme våre nye politifolk?

For å besvare disse spørsmålene trenger vi forskning om ulike land over lengre tid. Inntil nylig har det vært overraskende lite slik forskning. De forskjellige nasjonale studiene bruker forskjellige metodikk, spørreskjemaer eller intervjuguider, og produserer dermed data som ikke er direkte sammenlignbart. Nettopp derfor startet Tore Bjørgo og flere andre forskere fra blant annet Politihøgskolen i 2010 et unikt forskningsprosjekt som produserte direkte sammenlignbare data om rekruttering av politistudenter og politiutdanning i syv europeiske land.

Den komparative og longitudinelle studien «Rekruttering, utdanning og karriere i politiet (RECPOL)» fulgte politistudentene gjennom fire faser: Når de startet på politiutdanningen, når de avsluttet studiet, og henholdsvis tre år og seks år ut i yrkeskarrieren. Dette gjør det mulig å forstå hvordan politistudentenes holdninger, verdier og syn på politiyrket blir formet av seleksjonen (rekrutteringen), av utdannelsen og av møtet med yrkeslivet.

Tre utdanningssystemer

Resultatene av de første to fasene av undersøkelsen ble nylig publisert i antologien «The Making of a Police Officer» (Bjørgo & Damen, 2020). Antologien svarer på to forskningsspørsmål. Det første spørsmålet er: Rekrutterer forskjellige systemer for politiutdanning forskjellige typer politistudenter?

Vi skiller mellom tre systemer av politiutdanning: Den nordiske modellen, den anglosaksiske modellen og den kontinentale modellen. De nordiske landene knytter politiutdanningen sin tett opptil høyere profesjonsutdanning. Studentene lærer politiets mentale skjønnsutøvelse gjennom akademisk og erfaringsbasert kunnskap, slik at de forstår hvorfor de opptrer som de gjør.

Utdanningsmodellen til de kontinentale landene, derimot, er en form for yrkesfaglig utdanning. Målet er å tilegne seg manuelle, skjønnsmessige ferdigheter ved å forstå hvordan ting fungerer.

Den anglosaksiske modellen, utelukkende representert av Skottland i RECPOL, er preget av mester/svenn-tanken. I denne læringsmodellen lærer studentene («svennene») på jobben, ved å observere erfarne kolleger («mestrene»), før de selv senere inntar rollen som mestere for nye studenter.

Basert på disse forskjellene forventet vi at forskjellige systemer for politiutdanning ville tiltrekke seg ulike typer studenter. For å svare på det første forskningsspørsmålet analyserte vi svarene fra totalt 3700 politistudenter fra Norge, Sverige, Danmark, Island, Katalonia, Belgia og Skottland, som svarte på undersøkelsen rett etter de begynte på politiutdanningen sin.

Hypotesen om at «forskjellige systemer for politiutdanning vil tiltrekke seg ulike typer studenter» fikk imidlertid bare begrenset støtte. Politistudenter er påfallende like på tvers av forskjellige nasjonale politiutdanningssystemer. Selv om det er store forskjeller i politiutdanning i de tre modellene når det gjelder formål, læringsmetoder og innhold, finner vi også en felles kjerne av pedagogisk innhold i alle land. Det praktisk orienterte politiarbeidet har en sentral posisjon i alle utdanningsmodellene.

Flere akademiske politiutdanninger (Norden) har imidlertid en tendens til å tiltrekke seg en høyere andel studenter fra en velutdannet middelklassebakgrunn, mens politistudenter i land med en mer yrkesrettet politiutdanning (Skottland og Catalonia) har en familiebakgrunn med mindre utdanning.

Andre demografiske variabler, som kjønn og etnisk sammensetning, varierer ikke med utdanningstype. Ser vi på de politiske verdiene og holdningene til politistudentene, finner vi fortsatt knapt noen forskjeller mellom landene, og heller ikke mellom utdanningsmodellene. Politistudenter i alle land og utdanningsmodeller er like handlingsorienterte. Med andre ord: Forskjellige politiutdanningsmodeller tiltrekker seg omtrent samme type studenter, bortsett fra når det kommer til utdanningsnivå.

Flere kvinner og minoriteter

Hvordan kan vi forklare dette? I søket etter de best passende politistudentene til jobben, er det det som best «passer» inn i den nasjonale fortellingen om politiarbeid og politikultur som veier mest, ikke studentenes utdannelsesbevis.

Den allmenne antagelsen om at en mer akademisk politiutdanning vil produsere politifolk som er mindre interessert i operativt politiarbeid støttes heller ikke i våre resultater. Denne ideen har vært et hovedargument i noen land (for eksempel Sverige) mot å etablere et mer akademisk basert politiutdanningssystem.

Patruljering og politiarbeid i spesialoperasjonsenheter er fremdeles foretrukne karriereveier for en stor andel av politistudentene med en mer akademisk politiutdanning - faktisk enda mer enn blant studentene med en mer yrkesrettet type politiutdanning. Det betyr at en ny type politistudent som er interessert i etterforskning og forebygging ikke kan tiltrekkes ved å heve utdanningsnivået på politiutdanningen alene. Samtidig kan vi også konkludere med at akademisering av politiutdanningen ikke gir konsekvenser som et mer kontororientert og mindre gateorientert politi. Det er ikke politiets utdanningssystemer, men snarere de forskjellige nasjonale kontekster og kulturelle forestillinger om hva som utgjør reelt politiarbeid, som spiller inn.

Å heve nivået på politiutdanningen hjelper ikke for å styrke interessen for etterforskning og forebygging, men en endring i studentpopulasjonen kan gjøre det. Funnene i denne antologien viser at kvinnelige politistudenter viser større interesse for etterforskning og forebyggende politiarbeid enn mannlige studenter. Hvis målet er å styrke disse spesialitetene innen politistyrken, er rekruttering av flere kvinnelige politistudenter et aktuelt tiltak.

Økt kvinneandel er også en måte å gjøre politistyrken mer representativ på. Kvinnelige studenter skiller seg fra mannlige studenter når det kommer til politisk orientering, og en mer representativ andel kvinnelige politistudenter gjør politiet likere befolkningen generelt. Det samme gjelder for etniske minoriteter, som også er underrepresentert - mer i noen land enn andre.

Tiltrekker akademiske politiutdanninger mer kvinnelige studenter? Selv om longitudinelle data fra Island før og etter en utdanningsreform indikerer at universitetsbasert utdanning tiltrakk seg en høyere andel kvinner og en mer representativ studentpopulasjon, er resultatene av tverrnasjonale sammenligninger mer blandede. Blant land med et yrkesrettet ettårig politiutdanningsprogram, finner vi den høyeste andelen kvinnelige politistudenter (50 prosent i Belgia) så vel som den laveste (22 prosent i Catalonia). Blant faglig orienterte treårige politiutdanningsprogrammer finner vi også en stor variasjon (40 prosent kvinner i Norge mot 25 prosent i Danmark). Med andre ord, kjønnsdiversitet er mer et resultat av rekrutteringspolitikk og innsats enn et resultat av utdanningsmodeller.

Mindre tillitsfulle

Det andre forskningsspørsmålet antologien svarer på er dette: Former forskjellige politiutdanningssystemer studentenes verdier, holdninger og karriereplaner på forskjellige måter under opplærings- og utdanningsprosessen?

Igjen ser den nasjonale konteksten ut til å spille en viktigere rolle enn politiutdanningssystemet. Vi fant at studentenes verdier, holdninger og karriereambisjoner endrer seg noe over tid, selv om effektene er beskjedne. En generell trend er at studentene verdsetter de praktiske ferdighetene høyere ved slutten av utdanningsprogrammet. Studentene utvikler også mer spesialiserte karriereambisjoner i løpet av utdannelsen.

Vi fant at studenter blir mindre tillitsfulle over tid, og noen blir mer tiltrukket av ikke-legalistiske tiltak. En viktig konklusjon av prosjektet er imidlertid at disse trendene enten er ganske like i alle land eller varierer betydelig mellom de forskjellige landene innenfor samme utdanningsmodeller. Dette kan bare forklares med at seleksjon og rekruttering er viktigere enn utdanningsmodeller i seg selv.

Fremtidige studier bør i stedet fokusere på hvordan disse nasjonale kontekstene påvirker rekruttering og seleksjon av politistudenter. Ettersom vi nå vet resultatet av rekrutteringsprosessene, bør vi samle mer kunnskap om hvordan ideer i befolkningen om hva som utgjør reelt politiarbeid påvirker selve rekrutteringsprosessene.