Et krevende tariffoppgjør
Vårens tariffoppgjør blir krevende av to grunner.
Kalenderen viser allerede februar. Unio startet vårens vakreste eventyr med sitt første tariffseminar i januar. Der var alle medlemmene av de ulike tariffutvalgene samlet sammen med andre nøkkelpersoner. Målet var at alle skulle få et felles ståsted før utvalgene for alvor begynner å finslipe kravene.
Vårens tariffoppgjør blir krevende av to grunner. Den økonomiske situasjonen i Norge, med høyere arbeidsløshet og mindre penger inn i statskassen, særlig knyttet til lavere oljepris, er utfordrende. I tillegg har vi situasjonen med store grupper av flyktninger som kommer over grensen. Begge disse to faktorene har gjort Norges økonomiske situasjon mer usikker. Dessuten har vi pensjon. Alt tyder på at pensjon blir en del av vårens tariffoppgjør. Og det er ingen enkel sak i seg selv. Kobler vi på særaldersgrensene, har vi et krevende sakskompleks.
Den vanskelige økonomiske situasjonen har gjort at partene på begge sider av bordet nærmest har kappes om henholdsvis å kreve eller akseptere nulloppgjør i media.
Selvsagt skal Unio og PF ha et blikk på verden utenfor. Og vi skal ha med oss historien, som viser at det har vært mange gode lønnsoppgjør de siste årene. Men det er likevel ingen grunn til å akseptere nulloppgjør allerede nå. Lønns- og arbeidsvilkår er vår viktigste sak, og vi skal være offensive. Hvis vi tar utgangspunkt i hovedlønnstabellen i staten, viser statistikk at politifolk i dag ligger lavere enn andre grupper vi tidligere var på nivå med. Noe som er et godt argument for våre grupper.
PF vil gå inn i tariffoppgjøret med realistiske, men offensive krav, og jobbe hardt for at våre viktige grupper kommer ut av det med pluss foran beløpet.
Jeg selv, og flere med meg, har for tiden gleden av å reise rundt i landet og delta på fusjonsmøter i lokallagene våre. Det er veldig betryggende å se at lokale tillitsvalgte gjør en kjempeinnsats for å tilpasse PF til de nye politidistriktene. Vedtekter og andre nødvendige elementer kommer på plass i rekordfart og posisjoner fordeles uten de helt store konfliktene. Det er jeg svært glad for. Det betyr at vi raskt er oppe og går og kan holde fokuset på det aller viktigste, nemlig oppgavene våre: å gjøre vårt for at politireformen skal lykkes og være støttespiller for medlemmene våre som berøres i ulik grad av endringene. Jeg er stolt over å være leder av en så profesjonell fagforening.
Vi vet at mange av dere der ute i politidistriktene den siste tiden har vært i startblokka, klare til å begynne arbeidet med å organisere de nye politidistriktene. PF og de andre organisasjonene i politiet har vært i forhandlinger med Politidirektoratet om hvordan den nye organisasjonsmodellen skal se ut. Vi har krevd en løsning der alt skal forhandles lokalt, fordi vi mener politimestrene, sammen med ledelsen i distriktet, de tillitsvalgte og vernetjenesten, må ha handlingsrom. Selv om dagens 12 politidistrikter er likere enn fjorårets 27, er det fortsatt ulikheter i geografi, kriminalitetsutfordringer, og så videre. Skal reformen bli en nærpolitireform, må lederne kunne drive skreddersøm for å møte disse utfordringene.
