«Antall varsler kan i seg selv ikke tas til inntekt for et negativt eller problematisk arbeidsmiljø, men blir ofte forstått slik.»

Ved formidling av varslingsaker i media er det ofte varslerens opplevelser av utfordrende arbeidsforhold og opplevd urett som setter agenda. Arbeidsgiver prøver å holde seg på avstand til den offentlige debatten i enkeltsaker, og ønsker ikke fortsatt saksbehandling i media. 

Varsling som fenomen har ulike perspektiver, alt etter hvem som forteller, og oppleves forskjellig fra varslers og arbeidsgivers perspektiv. 

Her følger et overordnet perspektiv på varsling i Sør-Vest politidistrikt.

Siden 2016 er det i Sør-Vest politidistrikt mottatt 52 saker som er meldt i varslingssporet. Det er altså grunn til å tenke at minst 52 ganger har ansatte vurdert en situasjon eller et saksforhold de er opptatt av som så ille, at de anser saksforholdet for å være kritikkverdig. 

Det er ikke en ønsket situasjon verken for dem eller det arbeidsmiljø de tilhører.

Å varsle er en rett til å gi beskjed til arbeidsgiver om noe en mener er kritikkverdig. Kriteriene for hva som rettslig sett er et varsel følger forholdsvis klare regler. 

Basert på innsendt informasjon har politimester og vurderingsgruppen for varslingssaker (HMS-leder, HVO og jurist) hver for seg vurdert varslene. 18 varsler er blitt vurdert til ikke å oppfylle kriteriene for å være et varsel. 

Dersom den som varsler er kjent, har HMS-leder, i tråd med varslingsinstruksen, i enkelte tilfeller tatt kontakt for ytterligere utdyping av saksforholdet før vurderingsgruppen gir sin anbefaling. Når den som varsler er anonym har man kun den innmeldte informasjonen å forholde seg til.

Vi står altså igjen med 37 varsler. Ettersom anonyme varslere ikke får tilbakemelding på hva arbeidsgiver foretar seg, samt at undersøkelser kan ta tid, sendes det noen ganger flere varsler om samme sak. 

For Sør-Vest sitt vedkommende betyr dette at de 37 varslene i realiteten er 27 saker. Det er viktig å være bevisst forskjellen mellom antall varsler og antall saker da det er sakenes innhold som setter retningen for saksbehandlingen, og ikke antallet varsler som blir sendt.

27 saker er fortsatt ikke synonymt med 27 kritikkverdige forhold. 

Det er undersøkelsens konklusjon som avgjør om vi har å gjøre med et kritikkverdig forhold eller ei. Når vi har undersøkt sakene står vi igjen med 9 saker der det er konkludert med kritikkverdige forhold. Av de kritikkverdige forhold som ble avdekket, handlet 4 om diverse brudd på rutiner som for eksempel rutine for beslag.

Vår største andel saker der undersøkelsen har påvist brudd, handler om uønsket atferd. Innen dette tema hadde vi 17 saker. Siden 2016 er det i 5 av sakene funn på uønsket atferd. De 5 varslene favner altså en åtteårsperiode i en virksomhet med cirka 1200 ansatte. 

At vi har flest saker innen tema uønsket atferd sammenfaller med funn i FAFO-rapporten fra 2019:14 Varsling i norsk arbeidsliv, som sier at det vanligste tema å varsle om er uønsket eller destruktiv atferd, fortrinnsvis hos leder og annen mobbing/trakassering av kolleger. 

I flere av disse 5 sakene der både interne og eksterne har undersøkt påstander om uønsket atferd, og konklusjonene er kvalitetssikret av juridisk ekspertise, har likevel flertallet av de innmeldte påstandene blitt avvist som ikke kritikkverdige forhold. 

De 5 sakene er altså ikke synonymt med at alt som ble meldt fikk medhold. Å konkludere med at noe ikke er kritikkverdig er ikke det samme som å si at noe ikke kan være eller er opplevd som problematisk. 

At det kan være problemer og utfordringer underkjennes ikke selv om undersøkelsens konklusjon er ikke-kritikkverdig forhold.

Fra utgangspunktet med 55 innmeldte varsler har vi altså 9 saker med brudd på aktuelle regler. 

At det er 9 saker med regelbrudd er ikke samsvarende med at alle påstander i de enkelte sakene ble konkludert som kritikkverdig forhold.

I en av Arbeidstilsynet sine opplæringsfilmer om varsling, nevnes blokkerte rømningsveier og brudd på forskrift om brannforebygging som et eksempel på kritikkverdig forhold. Antagelig har det hendt at rømningsveiene har vært blokkert i mangt et politihus i etaten uten at man har skrevet et varsel av den grunn. 

Politiets avvikssystem synergi fremstår som et mer hensiktsmessig verktøy for å ordne opp. Man trenger ingen vurderingsgruppe for varslingssaker eller juridisk ekspertise for å vurdere et slikt forhold. 

Også blant distriktets 52 innsendte varsler er det varsler som med fordel kunne vært saksbehandlet i synergi fremfor i varslingssporet. 

Eksempelet blokkerte rømningsveier viser både at vi ikke nødvendigvis har oversikt over alle kritikkverdige forhold samt at saker som er mindre komplekse ofte ikke forstås som varsel, men i stedet håndteres i linjen, og at det ofte er godt nok.

En overskrift i Politiforum den 2. juni 2023 lyder: «Antallet varslingssaker i politiet øker». Det stemmer også for Sør-Vest politidistrikt sitt vedkommende. 

Antall varsler kan i seg selv ikke tas til inntekt for et negativt eller problematisk arbeidsmiljø, men blir ofte forstått slik. Et ensidig fokus på økning i antall varsler, eller enkelthistorier som arbeidsgiver vanskelig kan kommentere, etterlater et inntrykk av en organisasjon med lav kontroll og tillit innad. 

Forholdet mellom antall varsler og antallet avdekkede kritikkverdige forhold blir ved presentasjon av disse sakene en x-faktor som forblir i det skjulte da vi ønsker å verne de involverte fra mer media-eksponering, noe som i seg selv kan være en ekstra belastning.

Majoriteten av de innmeldte varslingssakene i Sør-Vest politidistrikt avdekker ikke kritikkverdige forhold. 

Når for mange saker som ikke er hjemmehørende i varslingsinstituttet havner der, kan uheldig bruk av varslingsinstituttet på sikt undergrave den rollen varslingsinstituttet er ment å ha, og den trygghet dette instituttet skal være for de ansatte.