«At mulighet for effektiv straffeforfølgning for bruk av narkotika bidrar til at ungdom avstår fra å begynne med narkotika, er uomtvistet.»

Riksadvokatens brev av 9. april 2021, med direktiver for politiets bruk av tvangsmidler, har som kjent ført til en betydelig nedprioritering av strafforfølgning for bruk og besittelse av narkotika.

Brevet inneholdt en del udiskutable presiseringer av hva som er gjeldende rett, men også på noen punkter en ny forståelse av de aktuelle straffeprosessuelle reglene, som skapte stor grad av usikkerhet i politiet. Retningslinjene innebar klare begrensninger i politiets mulighet til å etterforske narkotikakriminalitet.

Bedre ble det ikke da politiets etterfølgende egne retningslinjer, som skal ha blitt forelagt Riksadvokaten før utsendelse, påla større begrensninger i politiets handlingsrom enn det var grunnlag for i 9. april-brevet – for eksempel ved å forby bruk av spyttprøve for å avklare bruk av ulovlige rusmidler.

På bakgrunn av tre høyesterettsdommer av 8. april 2022 om rusavhengiges oppbevaring av narkotika til egen bruk, ga Riksadvokaten ytterligere retningslinjer den 13. mai 2022. 

Selv om direktivet gjaldt rusmiddelavhengige, hadde det et innhold som innebar ytterligere begrensninger i muligheten til å opprette straffesak også mot personer som ikke er rusmiddelavhengige. 

Sterk nedgang

I tiden fra 2019 til 2022 har det vært en nedgang på hele 67 prosent i antall straffereaksjoner i narkotikasaker hvor gjerningspersonen var under 18 år. Vi vet at nedgangen ikke skyldes en reduksjon i ungdoms ulovlige befatning med narkotika. 

For å bøte på skadevirkningene av politiets reduserte innsats mot narkotikakriminalitet – og særlig politiets svekkede mulighet til å avdekke narkotikamisbruk blant unge – nedsatte regjeringen Rushåndhevingsutvalget.

Utvalgets utredning, NOU 2024: 12, har nå vært på høring, og det har naturligvis knyttet seg interesse til høringsuttalelsen fra Riksadvokatembetet. Om forebygging heter det avslutningsvis i høringsuttalelsen:

«Enn mindre kan forebyggingsformål i seg selv danne grunnlag for en plikt til å iverksette etterforsking mot en mindreårig antatt lovbryter til beskyttelse av den mindreårige lovbryteren.»

Videre fremholdes det at legalitetskontrollen med etterforskningen vil bli skadet dersom lovgiver gir sin tilslutning til utvalgets standpunkt om at understøttelsen av politiets forebyggende virksomhet skal være bestemmende for en beslutning om iverksettelse av etterforskning.

Det formelle utgangspunktet er selvfølgelig at politiets forebyggende oppgaver utføres innenfor to regelsystem; straffesakssporet og det polisiære sporet. 

Det skarpe skillet mellom politiets strafforfølgningsfunksjon og politiets forebygging av straffbare handlinger – slik det anføres i høringsuttalelsen – er imidlertid lite relevant i denne sammenheng, og baserer seg på en svært teoretisk tilnærming til politiets innsats mot narkotikakriminalitet.

I politiets strategiplan for forebygging fra 2020 heter det at forebygging er politiets hovedstrategi og skal ligge til grunn for «all oppgaveløsning», med andre ord også for straffesaksbehandlingen.

Den forebyggende effekten av straffeforfølgning nevnes naturligvis av Rushåndhevingsutvalget. Formålet med kriminalisering av uønskede handlinger, er som kjent at en straffetrussel skal ha en avskrekkende effekt (allmennprevensjon). 

Spørsmålet om avkriminalisering av bruk og besittelse av narkotika var ikke tema for den nylig avsluttede høringen, men det er likevel påfallende at Riksadvokaten – som øverste leder av påtalemyndigheten og politiets strafforfølgningsfunksjon – ikke nevner dette perspektivet, men tilsynelatende er mer opptatt av påtalemyndighetens legalitetskontroll av polititjenestepersoners tjenesteutførelse.

At muligheten for en effektiv straffeforfølgning for bruk av narkotika rent faktisk bidrar til at ungdom avstår fra å begynne med narkotika, er uomtvistet. 

I tillegg til de helsemessige skadevirkningene av narkotikamisbruk, er det en kjensgjerning at kjøp av narkotika – også i mindre mengder – understøtter de kriminelle nettverkene som står bak narkotikaomsetningen i Norge. Det forholdet tilsier i seg selv en effektiv håndhevelse av narkotikalovgivningen.

Påfallende taushet

Enda mer påfallende er det at høringsuttalelsen er taus når det gjelder strafforfølgningens forebyggende effekt overfor den enkelte lovbryter (individualprevensjonen). 

Gjennom individuelt tilpassede straffereaksjoner kan strafferettsapparatet gjøre mye for å forhindre fortsatt narkotikamisbruk.

Statistikk for de siste årene viser en reaksjonspraksis som i stor grad ikke samsvarer med Riksadvokatens narkotikarundskriv fra 2014, hvor det fremgår at påtaleunnlatelse med individuelt tilpassede vilkår bør være hovedregelen ved førstegangs overtredelse og for ungdom med oppfølgingsbehov. 

Det hadde derfor vært å forvente at Riksadvokaten hadde gitt sin tilslutning til utvalgets fremheving av de allerede lovhjemlede og de nå foreslåtte straffereaksjonene av forebyggende karakter, som for eksempel ruskontroll i form av avgivelse av spyttprøve, jf. straffeloven § 37 første ledd bokstav d, og oppmøte hos den kommunale rådgivende enhet for russaker, jf. helse- og omsorgtjenestelovens § 3-9 b.

Lederen av Rushåndhevingsutvalget, Hans-Petter Jahre, har skrevet om den forebyggende effekten av en effektiv håndheving – både allmenn- og individualpreventivt – i en artikkel i Rett24.

Stortingsflertallets avvisning av forslaget om å avkriminalisere bruk og besittelse av narkotika og den kommende politiske behandlingen av utredningen fra Rushåndhevingsutvalget gir håp om at politiet vil kunne utøve sin forebyggende funksjon med sine virkemidler sammen med utekontakter, helsesykepleiere, psykologer og andre yrkesgrupper, slik at færrest mulig unge blir ofre for de kriminelle nettverkenes kyniske virksomhet.