«Barneranerne: Dagens debatt er til forveksling lik den vi hadde for 30 år siden»

Mennesker som har levd like lenge som meg husker kanskje at vi på midten av 1990-tallet hadde det som ble omtalt som en «ransbølge». Gjerningspersonene den gang, som nå, var unge gutter. 

Mange var under den kriminelle lavalder på 15 år. Ofrene var jevnaldrende som ble truet til å ta ut penger i minibank. Noen ble fratatt dyre merkeklær.

Politiet sa, som nå, at de kunne gjøre lite med så unge lovbrytere. Barnevernet sa, som nå, at det ikke fantes institusjoner der disse barna kunne holdes innesperret. 

Offentlighetens krav om handling økte i styrke. Så fant Oslo kommune at den disponerte en eiendom i ambassadestrøket på Frogner. Den kunne bygges om til «verstinginstitusjon». 

Dette førte til et voldsomt lurveleven. Det var mot Norges menneskerettslige forpliktelser å frihetsberøve barn. Dessuten var det stigmatiserende å kalle dem «verstinger». Det kunne i tillegg bli selvoppfyllende profeti. 

Naboene på Frogner var absolutt ikke interessert å ha disse barna i sitt nærmiljø, noe som resulterte i en proteststorm.

Historien gjentar seg

Det ble ingen institusjon. Ikke minst fordi at ransbølgen ebbet ut, slik oppsving i kriminaliteten ofte gjør. Spol frem til 2024. Nå er vi her igjen. Debatten er til forveksling lik den vi hadde for 30 år siden. 

Noen roper på institusjon, mens andre er imot. De vil heller forebygge. Oslos byrådsleder roper på mer politi. Mens politiet sier at de ikke kan gjøre noe. Oslos politimester sier at problemet må løses av ulike offentlige myndigheter i fellesskap.

Politidirektøren sier at hun ikke vet hva den sterke økningen i barne- og ungdomskriminaliteten skyldes. 

Hun har under regjeringen Støre fått 300 færre politiansatte å disponere. I tillegg er hun pålagt å opprette politistasjoner politimestrene ikke vil ha og passkontorer der det knapt bor folk. 

I Oslo skal det bli politistasjon på Mortensrud, for der er det hasjrøykere i buskene. I tillegg skal feriefolket på Hvaler og i Hemsedal få egne politistasjoner. 

Justis- og beredskapsminister Emilie Enger Mehls manglende vilje til å lytte til egne fagfolk er ikke overraskende. Hun er valgt inn på Stortinget med grunnlag i Senterpartiets program. 

Der står det at i perioden 2021 til 2025 ønsker Senterpartiet å legge ned Politidirektoratet.

Arbeiderpartiet har ikke hatt noen egen justispolitikk siden Knut Storbergets tid, frem til 2011. Gjennom åtte år med regjeringen Solberg var Arbeiderpartiet lojale støttespillere til regjeringens forslag. 

Den såkalte nærpolitireformen fikk uforbeholden støtte til tross for kraftige faglige advarsler. Bistandsadvokatordningen ble innskrenket og retten til voldsoffererstatning ble kraftig strammet inn, med Arbeiderpartiet og Senterpartiets entusiastiske støtte.

Arbeiderpartiets forslag til tiltak nå for å forhindre barneran er å «fotfølge» ranerne. Dette er et klart inngripende tiltak som nødvendigvis må ha lovhjemmel. Dessuten vil det virke stigmatiserende. 

Forslaget fikk meg til å tenke på et tyske inkassoselskap som for noen år siden utstyrte noen av sine ansatte med heldekkende rosa kaninkostymer. «Kaninene» sto utenfor husene til dårlige betalere, satt ved siden av dem på bussen når de skulle på jobben. 

Her ble de stående utfor inntil skyldneren skulle hjem. Jeg vil tro at mange betalte raskt.

Sverige og Danmark

Når regjeringene i Sverige og Danmark trenger råd om hvordan ulike former for kriminalitet kan forebygges, har de fagorganer å henvende seg til. 

I Sverige heter det Brottsförebyggande rådet (Brå) og i Danmark Det kriminalpræventive råd (DKR). Disse organene er viktige premissleverandører for myndighetene og har viktige informasjonsoppgaver for allmennheten. 

Brå har bidratt til at Sverige i fjor fikk en lovbestemmelse om at offentlige organer er forpliktet til å samarbeide om kriminalitetsforebygging. Og i Danmark bidro DKR til at rettsplejeloven har en bestemmelse om at ulike taushetspliktbestemmelser ikke skal være til hinder for å samarbeide om å forebygge kriminalitet.

Etter inspirasjon fra våre naboland fikk Norge Det kriminalitetsforebyggende råd (KRÅD) i 1980. Tiltaket var et resultat av justisminister Inger Louise Valles stortingsmelding om kriminalpolitikken fra 1978. 

Rådsmedlemmene kom fra ulike samfunnsområder med innsikt i kriminalitetsforebygging; som politi, domstoler, barnevern, sosialtjenesten, livssyn, forskning, og så videre. Medlemmene ble utnevnt av regjeringen for perioder på fire år av gangen. 

KRÅD var faglig uavhengig og kunne ikke instrueres av skiftende regjeringer. Av mandatet fremgikk det at hovedinnsatsen skulle innrettes for barn og unge. KRÅD utviklet blant annet en modell for lokal kriminalitetsforebygging (SLT).

La ned KRÅD

Fremskrittspartiets første justisminister i regjeringen Solberg, Anders Anundsen, fant seg ikke i å bli kritisert. Han la derfor ned KRÅD i 2016. 

For å unngå protester fra den politiske opposisjonen, fremstilte han dette som økt innsats for kriminalitetsforebygging. 

KRÅD skulle nemlig erstattes av Nasjonalt kompetansesenter for kriminalitetsforebygging, intet mindre. 

Kompetansesenteret skulle riktignok ikke være faglig uavhengig, men være underlagt en tverrdepartemental styringsgruppe. Med økte ressurser skulle det være tette bånd mellom ekspertene og politikerne. 

Nå skriver vi 2024 og noe nasjonalt kompetansesenter er aldri blitt etablert. Og den apatiske opposisjonen til regjeringen Solberg har aldri tatt seg bryet med å etterlyse løftet. 

Når Erna Solberg og Sylvi Listhaug nå er de mest høyrøstede i kravene om mer kriminalitetsforebygging, bør de samtidig forklare hvorfor de forsømte seg.

Arbeiderpartiets manglende interesse for kriminalpolitikken viser seg også i at partiet lot Fremskrittspartiet få posisjonen som leder i Justiskomiteen og Senterpartiet statsråden i Justisdepartementet. 

At Støre aksepterte den totalt uerfarne Emilie Enger Mehl som statsråd er umulig å forstå. Hun hadde tre måneders yrkeserfaring før hun ble heltidspolitiker. Det synes som om hun har brukt mer tid som realitydeltaker i konkurranser på TV enn i vanlige jobber. At hun derfor er unnvikende og stadig usynlig er lett å forstå.