«Det er et rettslig tomrom i volds og overgrepssaker mot psykisk syke og sårbare pasientgrupper»

De siste årene er det gjennomført en rekke reformer som har til hensikt å styrke ofrenes rettsvern ved vold i nære relasjoner. Dette har blant annet gitt politiet bedre verktøy for etterforskning. 

Det gjenstår likevel et rettslig tomrom som lovgiverne med fordel bør se nærmere på – vold og overgrep mot psykisk syke og sårbare pasientgrupper.

Det dreier seg ofte om saker der offeret er mentalt svekket eller mangler samtykkekompetanse og der nærmeste pårørende – ofte som eneste omsorgsperson – ikke bare står som mistenkt, men også sitter med full kontroll over tilgang til pasientens helseopplysninger. 

Dette utgjør en alvorlig juridisk utfordring.

Disse tilfellene reiser spørsmål om hvorvidt dagens lovverk faktisk beskytter de svakeste i samfunnet, eller om det i praksis hindrer deres rett til rettferdighet.

Helsepersonelloven §22, 3. ledd, regulerer hvem som har tilgang til medisinske journaler, og fastslår at opplysninger kun kan deles med pasientens samtykke, eller i noen tilfeller, den pårørendes.

Når den fornærmede mangler samtykkekompetanse, og den nærmeste pårørende – som ofte selv er mistenkt i saken – nekter innsyn i helseopplysningene, stopper etterforskningen opp. 

Dette har trolig ført til at en rekke saker aldri når domstolene, til tross for alvorlige mistanker om misbruk og mishandling.

For personer uten samtykkekompetanse, slik som personer med alvorlig psykisk sykdom, demens eller kognitiv svikt, er vergemål ment å sikre deres interesser.

Vergene har imidlertid begrenset mandat og kan i mange tilfeller kun ta beslutninger innen økonomiske anliggender eller saker av praktisk betydning, men mangler myndighet til å gi samtykke til utlevering av helseopplysninger.

Dette innebærer at i saker der den nærmeste pårørende både har kontroll over tilgang til helseopplysninger og er mistenkt for overgrep, blir det skapt et beskyttende vern rundt en mulig gjerningsperson. 

Denne juridiske «gråsonen» hindrer politiet i å samle bevis, og etterlater fornærmede i en tilstand av tilnærmet rettsløshet.

Helsepersonelloven har som intensjon å beskytte pasientens privatliv og retten til selvbestemmelse. 

Men i saker hvor fornærmede ikke har mulighet til å representere egne interesser, og vergen mangler tilgang til helseopplysninger, kan loven faktisk virke mot sin hensikt. 

Dette paradokset belyser hvordan en bestemmelse som opprinnelig ble til for å beskytte sårbare, i noen tilfeller faktisk svekker deres beskyttelse.

Dette kaster lys på et tydelig «hull» i lovverket: Manglende mekanismer som sikrer rettighetene til dem som befinner seg i en situasjon hvor nærmeste pårørende både fungerer som verge og mistenkt.

I andre land har det blitt gjennomført rettsreformer for å sikre at sårbare personer, som mangler samtykkekompetanse, likevel kan bli beskyttet mot vold og overgrep. 

Eksempelvis viser studier fra Storbritannia hvordan deres «Mental Capacity Act» av 2005 gir domstoler adgang til å oppnevne uavhengige verger med mandat til å ivareta hele spekteret av pasientens interesser, inkludert tilgang til helseopplysninger i saker om mulig overgrep.

Politiet opplever stadig eksempler på at saker trekkes ut i tid og ikke blir tilstrekkelig belyst fordi pårørende nekter å gi innsyn i helseopplysninger, noe som fører til både mangelfull bevisføring og en uthaling av den juridiske prosessen. 

Denne problemstillingen ble blant annet belyst av en rapport fra Helsedirektoratet i 2019, som etterlyste flere reformer for å styrke rettssikkerheten til personer uten samtykkekompetanse. 

Rapporten omhandler ikke straffesaker, men peker på andre utfordringer som oppstår av den samme begrensningen i lovverket.

De juridiske hindringene som oppstår i disse sakene, gjør det klart at lovverket har behov for reform. Ofre i slike saker må ikke bli sittende fast i et system hvor de står uten effektiv beskyttelse mot vold og overgrep. 

Forslag som økt mandat for verger eller tilgang til en uavhengig myndighet som kan gi nødvendige samtykker i saker der nærmeste pårørende også er mistenkt, ville kunne lukke et alvorlig «hull» i lovverket vårt.

Dette kunne bidra til en mer effektiv rettssikkerhet for de mest sårbare, og gi dem den rettslige beskyttelsen de fortjener.