Fare bak lukkede dører

Det har blitt farligere å være ansatt og innsatt i norske arrester. Nøkkelordene er rus, psykiatri, rapporteringskrav og bemanning – eller rettere sagt, manglende bemanning. Det er, bokstavelig talt, en livsfarlig kombinasjon.

I en kartlegging gjort av konsulentselskapet Rambøll i fjor, kom det fram at to av tre ansatte i Kriminalomsorgen har opplevd eller vært vitne til at noen har begått selvmord eller forsøkt å gjøre det. Kartleggingen viser også at en høy andel av de ansatte utsettes for trusler, hets og vold.

I statistikken finnes det også et stort paradoks. For mens antallet innsatte stuper, har antallet uønskede hendelser i norske arrester økt med over 50 prosent fra 2022 til 2023. Det betyr at en større andel av de innsatte agerer på en slik måte at de kan være til fare for seg selv eller arrestforvarerne på jobb.

Da er det skremmende å høre historier om arrestforvarere som stadig oftere opplever at de er alene på jobb – blant annet fordi det er færre innsatte totalt sett. Det er en urovekkende utvikling.

Ansvaret som hviler på skuldrene til de ansatte i arresten, er i utgangspunktet stort. Enkelt sagt skal arrestforvarerne sørge for at de innsatte har det bra og får dekket sine lovpålagte behov. Det kan være krevende nok i en idealsituasjon.

Når menneskene du skal passe på har større og mer komplekse behov, gjerne relatert til rus og psykiatri, kan ansvaret bli veldig tungt – spesielt hvis du også er den eneste arrestforvareren på jobb. For noen blir dette ansvaret så tungt at de selv bukker under og blir sykmeldte.

For hva skal du egentlig gjøre hvis du er alene på jobb og noen forsøker å skade seg selv på cella? Om noen dør mens du løper gjennom gangene på jakt etter en kollega, er det du som sitter igjen med tankene, selv om du ikke har gjort noe galt ut ifra de forutsetningene du har blitt gitt.

For samtidig som arrestforvarerne skal ivareta de innsatte, må de også ivareta egensikkerheten. Hvis du er alene på jobb når du åpner celledøra, tar du en risiko du egentlig ikke bør ta.

Men valget er ikke enkelt, spesielt når sekundene går og livet noen ganger bokstavelig talt henger i en tynn tråd. Det hjelper lite å gå rundt med en kuttekniv i beltet, hvis du ikke har mulighet til å bruke den raskt nok.

Det er urovekkende å høre hvordan arrestforvarere i Sør-Øst politidistrikt beskriver arbeidshverdagen sin. Om hvordan de jobber mer alene og får mindre tid til overlapp mellom vaktsett. Om hva dette gjør med tryggheten. Om frykten for at noe skal gå galt.

Som så mye annet i politiet i dag, handler dette om bemanning og ressurser. Også i kriminalomsorgen er det trangt om pengene, og det koster jo tross alt mindre å lønne én arrestforvarer enn to. Kanskje er det også et valg som på papiret framstår som rasjonelt og fornuftig, spesielt på vaktsett hvor det normalt sett er rolig i arresten.

Det er imidlertid aldri noen garanti for at noe ikke kommer til å gå galt. Med det perspektivet er det uansvarlig å ikke sørge for en tilstrekkelig grunnbemanning til å raskt og sikkert kunne håndtere de uønskede situasjonene som oppstår.

Både overfor de ansatte og de innsatte.