I politiets innbyggerundersøkelse svarer 72 prosent at de enten har svært høy eller ganske høy tillit til politiet. Det er bra. Men hva har de tillit til? Til politiet som institusjon, som en del av demokratiet eller etaten som helhet? Kan denne tilliten, som ofte blir trukket frem og rost opp i skyene, dekke over den manglende tilliten blant de vi skal betjene?

I Danmark spør de annerledes. Så da gjorde Politiets Fellesforbund det samme i en valid og representativ undersøkelse før Arendalsuka: «Har du tillit til at politiet kommer dersom du trenger dem?» 

Da svarte kun 62 prosent ja. Nesten 4 av 10 tror altså at de ikke vil få hjelp av politiet den dagen de trenger det. Når vi setter dette sammen med funnet i politiets innbyggerundersøkelse, at halvparten av de som har fått hjelp ikke er fornøyd med hjelpen de fikk, så påvirker dette tilliten. De hadde større forventninger til både hva politiet kunne hjelpe med, og hvor godt de opplevde de ble tatt på alvor.

Så hvorfor blir det slik? Hvorfor er det et gap mellom hva publikum forventer, og hva vi kan levere? Det handler om et politisk innsalg av politiet som ligger langt over det vi har kapasitet til. Reviderte midler, som hovedsakelig er en korrigering av et i utgangspunktet feilberegnet budsjett, blir solgt inn som historiske satsninger. Uansett utfordring i kriminalitetsbildet er svaret at dette nå blir bedre fordi penger er kommet. Nå er det bare opp til politimesterne å prioritere bedre. De prioriterer allerede innenfor det prioriterte, og det kommer de til å måtte gjøre også fremover.

Da er det godt å se at mer enn 7 av 10 i Politiets Fellesforbund sin undersøkelse ikke har tillit til at politiet har de ressursene de trenger for å bekjempe og forebygge kriminalitet. Folket har sett det. Virkelighetsbeskrivelsen til ansatte, ledere og tillitsvalgte har gått inn. De forstår at politiet ikke kan levere på det som forventes og loves med de ressursene vi har. Det burde svekke tilliten til politikerne mer enn tilliten til politiet.

Så er det et ekstra trist funn i vår undersøkelse. Trygghet. Vi spurte om bekymringen for å bli utsatt for kriminalitet. Halvparten av de spurte svarer at de er redde for at enten de eller noen av deres nærmeste kan bli utsatt for kriminalitet. Halvparten. Det er mye. Da er vi tilbake til det store overordnede spørsmålet om tillit. Til samfunnet, institusjonen, demokratiet og velferden. Når halvparten kjenner på en utrygghetsfølelse, er det dette som avgjør tilliten i samfunnet mer enn til politiets virksomhet alene. Tillit. Det flotte ordet vi liker å bruke som kjennetegn på Norge og som lyser opp som kunst fra ei høyblokk på Økern i Oslo.

Jeg slår meg ikke til ro med at 72 prosent har tillit til politiet, jeg bekymrer meg for at den kan svekkes. Da er det et lyspunkt at kriminalitet og tiltak ett år før neste stortingsvalg har kommet betydelig høyere opp på politikernes dagsorden enn jeg har sett på lenge. Vi skal jobbe for at den blir der gjennom hele valgkampen.