I en fagartikkel publisert fredag 27. september, omtaler forfatterne en bacheloroppgave som har undersøkt konsekvensene internt i politietaten av Riksadvokatens presisering av politiets adgang til å foreta sterkt inngripende tvangshandlinger i narkotikasaker.

Informantene i den omtalte oppgaven ser ut til å mene at hensynet til borgernes grunnleggende rettigheter må underordnes hensynet til en effektiv håndheving av loven og hensynet til den enkelte politibetjents indre følelsesliv. 

Sitatene utviser en såpass graverende mangel på demokrati- og rettsstatsforståelse at det gir grunn til sterk bekymring dersom de er representative for ansatte i politietaten.

Etter utsendelsen av brevet 9. april gjennomførte Riksadvokaten en undersøkelse som avdekket systematisk feilpraktisering av politiets bruk av tvangsmidler. Både Justisdepartementet og Politidirektoratet har senere beklaget feilpraksisen.

Det er på denne bakgrunnen forstemmende å lese at informanter i politietaten reagerte på at presiseringen ble «tredd nedover hodet på dem». Informantene utviser her grov kunnskapssvikt om hvordan rettsstaten fungerer. 

Et samfunn der politiet kan gripe inn overfor borgere uten hjemmel i lov, kalles vanligvis for en politistat. Det motsatte av en politistat er en rettsstat. 

Et bærende prinsipp i enhver rettsstat er legalitetsprinsippet, som er grunnlovsfestet i Grunnloven § 113. 

Prinsippet verner borgere mot vilkårlige og uforutsigbare myndighetsinngrep, og innebærer at politiet kun kan handle innenfor rammene av lovene vedtatt av Stortinget. 

Dette er en sentral grunnsten i det vi vanligvis omtaler som borgernes rettssikkerhet.

Rettsstatens system er derfor grunnleggende slik at politiets handlingsrom skal bli «tredd nedover hodet på dem». Dette er ikke noe politiet skal bestemme selv. Politibetjenter som synes dette er vanskelig å akseptere, bør velge et annet yrke.

En rettsstat kan heller ikke akseptere at politibetjenter utvikler «kreative løsninger» eller «gråsonepraksis» for å utvide eget handlingsrom. Det skal ikke være tvil om lovligheten når politiet gjør sterke inngrep i våre grunnleggende rettigheter, og tjenestepersoner har derfor et strengt personlig ansvar for å holde seg innenfor loven. 

Høyesterett har slått fast at uvitenhet om jusen hos tjenestepersonen, såkalt rettsvillfarelse, ikke fritar fra straff. Det som kan fremstå å være i en juridisk gråsone for ikke-juristutdannete politibetjenter, kan like fullt bli vurdert som en straffbar grovt uaktsom tjenestefeil av domstolene. 

Når loven legger avgjørelser om tvangsmiddelbruk til påtalejurister, er det for å sikre at tvangsbruken er lovlig. Ansatte i politietaten bør vite at hva de måtte oppleve som meningsfullt arbeid, ikke er relevant i vurderingen.

Videre må ansatte i etaten forstå at påtalejuristene skal tolke loven restriktivt. Det er fordi de først og fremst skal være lojale til rettsstaten, ikke politibetjenter. Å være lojal mot rettsstaten og borgernes rettssikkerhet er ikke å være «på lag med kjeltringene».

Det er bekymringsverdig at det i det hele tatt er mulig å bli uteksaminert fra Politihøgskolen uten å ha forstått disse grunnleggende rammene for politiets myndighetsutøvelse. 

Med stor makt følger stort ansvar, og i kjernen bør dette være kjent tematikk for ansatte i politietaten; hva som er lovlig, og hva som ikke er lovlig.

Når dette er sagt, kan informantene imøtekommes på at reglene for bruk av straffeprosessuelle tvangsmidler er kompliserte og av og til kan være vanskelige å forstå, selv for jurister. Det er derfor forståelig at det er en krevende oppgave å omstille praksis for å sikre at den følger loven. 

Likevel er det slik at plikten til å lojalt overholde loven er helt grunnleggende for det viktige samfunnsoppdraget politietaten har fått av Stortinget og Regjeringen.

Fagartikkelen konkluderer med at Riksadvokatens presisering ikke tok tilstrekkelig hensyn til politietatens indre liv, og at Riksadvokaten ved publiseringen av brevet 9. april ikke utviste tilstrekkelig respekt for verken engasjement, verdier eller den substansielle meningen som betjenter tilskriver sitt politiarbeid. 

Det er vanskelig å lese det forfatterne skriver på noen annen måte enn som kritikk av Riksadvokaten. 

At Professor Hoel og medforfatterne kritiserer Riksadvokaten på dette grunnlaget, gir grunn til å stille spørsmål ved om de selv har en tilstrekkelig god forståelse av de rettsstatlige rammene for politiets myndighetsutøvelse.