«Hva er problemet? At det er for mange kvinner på PHS, eller at en ikke greier å beholde kvinner i patruljetjeneste?»

Jeg mener at det er to diskusjoner som blandes sammen. Den ene er kjønnsbalanse blant politiutdannede generelt og den andre er det å faktisk beholde kvinner på patruljeseksjonene. 

Selv har jeg hatt lang og fantastisk karriere innen det operative, som jeg ønsker at flere skal ha. Her deler jeg noen tanker og funn med utgangspunkt i min masteroppgave om temaet.

LES LINE LØKKENS DEBATTINNLEGG: «JEG VIL HA FLEST MENN INN PÅ POLITIHØGSKOLEN!»

Ikke mange kvinner

Det er ikke mange kvinner i operativ tjeneste.

Politidirektoratet opererer med nye tall fra 2022, som sier at det er cirka 25-30 prosent IP4-godkjente kvinner. Hvor mange av disse som jobber på patruljeseksjonen kan ikke POD svare på, da de kun henter statistikk over hvor mange som er IP4-godkjent. 

I forbindelse med min masteroppgave knyttet til hvorfor kvinner forlater patruljeseksjonen, finner jeg at vi har cirka 17 prosent kvinner i gjennomsnitt på patruljeseksjonen på landsbasis. 

Det er 9,5 prosent kvinner som er IP3 på nasjonalt nivå. Disse tallene har vært stabile i mange år og har ikke økt tilsvarende med kvinneandelen på Politihøgskolen. 

Det er med andre ord ingen umiddelbar fare for kvinnedominans rundt omkring på ordensseksjonene.

Fra mitt perspektiv er det tvert imot grunn til bekymring at andelen kvinner på patruljeseksjonen ikke øker selv om kvinneandelen i politiet øker. Spesielt med tanke på at vi har behov for å rekruttere flere kvinner til IP3, IP2 og IP1.

Det er faktisk slik at vi trenger eksempelvis flere kvinnelige livvakter, fordi vi får flere kvinnelige VIP-er - og det er situasjoner hvor disse faktisk må ha med kvinner. I alle IP-kategoriene er det ønskelig med flere kvinner, fordi oppdragsløsningen faktisk er tjent med det.

Bedre tilrettelegging

Det som bekymrer meg, er at vi har en tidslinje som viser at det helt siden 1992 har vært stilt spørsmål ved hvorfor politiet ikke greier å holde på kvinner ved patruljeseksjonen.

Bekymringen din i forhold til tilstanden om 5, 10, 15 år, deler jeg derfor ikke. Funnene i tidligere forskning og min masteroppgave er de samme, og beskriver sammenfattende årsaker til at kvinner velger bort patruljetjenesten.

Forskningsrapporter og masteroppgaver, gamle og nye, beskriver at så lenge kvinner ikke får mulighet til å jobbe redusert, få tilrettelagt tjeneste eller turnustilpassing i småbarnsperioden, så velger de det bort. 

På bakgrunn av dette kan jeg ikke se at din bekymring faktisk vil bli et problem med tanke på kvinner på patruljen. Ledere har visst helt siden 1992, altså i mer enn 30 år, at det ikke gjøres nok for å beholde kvinner på patruljetjenesten, så dette vil nok ikke endre seg de første årene.

Som en av mine informanter beskrev det: 

«Jeg ønsket ikke å slutte, men det var noen andre som tok valget for meg.»

Du henviser også til kvinner som er redde for å være på jobb, og at det dreier seg om fysisk underlegenhet. Informantene mine beskriver problematikken på en annen måte. 

De trekker frem mestring rundt det å være IP4 og jobbe på etterforskning. Eller når de kommer tilbake fra barsel og blir tvunget på etterforskning i påvente av å bli IP4-godkjent igjen. 

De får ikke det operative faget fremst i hendene og i pannebrasken, og dermed blir de usikre og kjenner på manglende mestring. Derfor velger de å bli på etterforskning fremfor å gå tilbake til patruljen som de egentlig ønsker. 

Informantene som derimot fortsatt er på patruljen, har hatt ledere som har valgt å sette søkelys på viktigheten av gode, motiverte kvinner på patruljen og tilrettelagt for å beholde dem i den kritiske småbarnsperioden. 

Dette dreier seg om endring av normer og forventninger i hele organisasjonen, og det kan ikke gjøres på individnivå.

Mer enn kjønn og størrelse

Den institusjonelle logikken og kulturen i politiet står sterkt. Vår maskuline historie står sterkt i vår kultur og den er vanskelig å endre.

En del av den institusjonelle logikken og kulturen i politiet som du trekker frem handler om dette med 150 cm og 50 kg. Ja, vi har noen kvinnelige studenter som er tett på denne kategorien, men jeg må si at jeg er utrolig imponert over mange av dagens studenter. 

Det skal også sies at det er flere og flere små menn som også blir fremtredende i etaten. Det er stadig når jeg treffer studenter at jeg føler meg som en mastredone siden jeg er 176 cm på sokkelesten.

Du trekker frem kommunikasjon som viktig. Forskning viser at alle studentene, både kvinner og menn, mener at kommunikasjon er et av de viktigste verktøyene. 

Du trekker også frem dette med fysisk styrke og makkerpar. Informantene i min masteroppgave sier samtlige at de foretrekker å kjøre 1 kvinne og 1 mann. 

Begrunnelsen deres er som du beskriver dette med fysisk styrke, men også at de har flere verktøy i verktøykassen i form av metoder kvinner velger, og at de ofte kan tone ned fremfor å eskalere. 

Noen av dem trekker også frem at de har blitt latt i stikken av mannlig kollega i heftige oppdrag, så jeg tenker at forforståelsen med hvem som står i det og ikke, ikke er helt korrekt.

Vi bør etterstrebe kjønnsbalanse

Jeg er mer bekymret for all rekruttering til det operative i fremtiden, både fra kvinner og menn. Vi trenger flere flinke politifolk i det operative, som orker å stå i det over tid.

Så lenge det er karakterer som vektlegges vil kvinner ha et fortrinn, da de historisk har bedre karaktersnitt enn menn fra videregående skole. Vi bør etterstrebe en kjønnsbalanse, med like mange kvinner og menn. 

Når det gjelder det du trekker frem i forhold til karakterer og opptak til PHS, er jeg derfor veldig enig. Jeg tror vi må se på en annen modell, og da muligens se til Forsvaret og opptak til Krigsskolen som vektlegger flere ting enn bare karakterer.

Jeg liker at du setter søkelys på tematikken, men vi har to forskjellige perspektiv. Du er bekymret for at det er for mange kvinner. Jeg bekymrer meg for at vi sliter med å beholde og rekruttere til operative disipliner generelt.

Innlegget baserer seg delvis på forfatterens mastergradsoppgave «Mathildes etterfølgere, hvorfor velger de å forlate patruljetjenesten?», skrevet som en del av en master i politivitenskap ved Politihøgskolen.