I en meningsytring i Politiforum, publisert tidligere i dag, reiser jurist og styreleder i Tryggere ruspolitikk, Hallvar Hyldbakk, en sterkt følelsesladet kritikk til vår fagartikkel «Riksadvokatens presiserende direktiv og konsekvenser for politiets praksis».

Fagartikkelen handler om erfaringene til politibetjenter som skal praktisere Riksadvokatens direktiv om politiets adgang til å bruke tvangsmidler overfor rusmisbrukere, i et organisasjonsendringsperspektiv. 

Hyldbakk er kritisk til både informantene og forfatternes forståelse av de rettslige rammene for politiets myndighet.

For det første; vi stiller oss helt bak Hyldbakks påstand om at «hensynet til grunnleggende rettigheter går foran hensynet til politibetjenters følelser».

For det andre; vi kritiserer ikke Riksadvokaten hverken for manglende respekt, presisering av rettsreglene eller for direktivet i seg selv. Studien er forankret i organisasjonsteoretiske perspektiver som handler om hvordan organisasjoner fungerer, hvordan de (instrumentelt) må styre og hvordan organisasjonens indre liv utfolder seg, både kulturelt og symbolsk. 

Vi belyser spenningen mellom det instrumentelle og institusjonelle gjennom noen få informanters erfaringer knyttet til direktivet. Gjennom organisasjons- og organisasjonslæringsperspektiver rammes informantenes erfaringer inn i en vitenskapelig og saklig ramme. 

Det er i dette perspektivet funnene og vår diskusjon må forstås. Å tilskrive informantene og forfatterne for meninger de ikke har, manglende kompetanse og forståelse for rettsregler og politiets samfunnsoppdrag, oppleves som usaklig retorikk av Hyldbakk.

For det tredje; funnene kan ikke generaliseres og er ikke representative for politibetjenter. Studien er en kvalitativ studie som kan si noe om et fenomen. I dette tilfellet er fenomenet «endring av en godt etablert kulturell praksis» (som Hyldbakk helt rett presiserer er «feil praksis»), gjennom direktivet/brevet 9. april 2021. 

Vi løfter frem utfordringen med å endre praksis, når politibetjentene (det vil si informantene i studien) som skal utøve og anvende reglene i praksis, ikke er tilbudt opplæring, forklaring, begrunnelser for nyanseringen av tvangsinngrepene, eller tid til refleksjon og diskusjon i praksisfellesskapet om hva dette konkret innebærer.

For det fjerde; funnene og diskusjonen i vår fagartikkel handler ikke om forfatternes eller informantenes manglende forståelse for grunnleggende rettsregler. Informantsitatene forteller om mulige konsekvenser på grunn av manglende opplæring og ikke om manglende forståelse for grunnleggende rettigheter. 

Vi oppfatter ikke at informantene ikke forstår rettsreglene i teorien, men at det kan være vanskelig å forstå hvordan man kan anvende reglene i praksis. 

Å anvende regler er en ferdighet. Å utvikle godt politiskjønn (hvordan regler kan anvendes) kan politibetjenter ikke lese seg til. 

Godt politiskjønn må trenes opp i praksis, gjennom erfaringer, faglige og profesjonsetiske refleksjoner. Av informantene forstod vi at læringsperspektivet som kunne sikret en felles og grunnleggende forståelse for konsekvensen i praksis, har vært fraværende i politidistriktene.

Vi er glade for at Hyldbakk også erkjenner at «straffeprosessuelle tvangsmidler er kompliserte og av og til kan være vanskelig å forstå, selv for jurister» - som han skriver.

For det femte; når ledere ønsker å endre etablerte praksiser, som er feil eller ulovlig, blir det særlig viktig å være oppmerksom på livet og kulturen i organisasjonen og hva som kan være barrierer for læring og utvikling. 

Med respekt for nettopp borgernes grunnleggende rettigheter bør Riksadvokaten, Politidirektoratet, og påtale- og politiledere på alle nivåer, ta opplæring i bruk av rettsregler på største alvor. 

Pedagogisk sett, bør opplæring være noe mer enn å presentere en retningslinje, prosedyre eller tiltakskort som skal «stramme inn» praksis. 

I politivitenskapen har vi flere studier på at instrumentell læring ikke nødvendigvis bidrar til økt etisk bevissthet omkring praksis, kulturer, holdninger og uformelle og formelle verdier som ligger til grunn for tjenesten.

Til slutt, Hyldbakk, du kritiserer to bachelorstudenter og en forsker som har våget å løfte noen mulige utfordringer i politiets praksis på dette betente saksfeltet, som for eksempel utvikling av gråsonepraksis. 

Kritikken din gir uttrykk for manglende forståelse for forskningens formål og metode. 

Vi har forståelse for at dersom vitenskapelig forståelse er fraværende, er det vanskelig å lese teksten i det rette perspektivet. Da er faren for å bli misbrukt rimeligvis til stede. Når du drar sitater ut av sin sammenheng og fortolker dem slik du ønsker, gir det ingen mening. Men en slik tolkning er lett å gjøre når man har med seg sterk bias inn i lesningen og tolkningen av teksten. 

Dette er beklagelig, fordi politiets praksis på dette feltet trenger å bli løftet frem, belyst, diskutert i et vitenskapelig perspektiv, uten at forskere og studenter skal være redde for usaklige beskyldninger. 

Vi trenger mer vitenskapelig kunnskap om hvordan politibetjenter og politijurister erfarer den «nye praksisen», hva som er utfordringen og hvorfor, og hvor skoen trykker. 

Det er gjennom kunnskap man kan kvalitetssikre at politiet som organisasjon fremmer og ivaretar praksis som er i tråd med politiets samfunnsoppgave og ikke utvikler seg i retning «politistat».

Det som er bekymringsverdig, er at du tar for gitt at politiet kan endre kulturelt etablert praksis gjennom instrumentelle tiltak alene. I så fall trengs hverken Politihøgskole-utdanning, fenomenkunnskap eller etikk, men følelsesløse roboter som kan mates med rettsregler og sendes ut på gata.