Leder
«Et justismord på beslagsrommet»
Hvor saken din blir etterforsket og hvilken domstol som tar stilling til videre lagring av beslagene i saken, kan få store konsekvenser for din senere mulighet til å bli renvasket. Det er en form for vilkårlighet som burde vært uakseptabel for rettsstaten Norge.
Dette er en meningsytring. Innholdet gir uttrykk for forfatterens holdning.
Den 1. januar i år var det 20 år siden Gjenopptakelseskommisjonen startet sitt arbeid. Kommisjonen ble etablert for å bedre rettssikkerheten i Norge, gjennom å sikre uavhengige og objektive vurderinger av om saker skal tas opp igjen.
I løpet av disse første 20 årene gjenåpnet kommisjonen 538 saker. I en del av disse sakene ble det gjort beslag av objekter som hadde betydning for utfallet i straffesaken.
Men hva skjer egentlig med de fysiske beslagene etter domfellelsen?
I Politiforum kan du nå lese historien om politiets beslagshåndtering i nyere tid. Det er en historie om uklare regler og retningslinjer, en jevn strøm av kritikk og lovnader, og en gjentakende politisk unnfallenhet.
I politiet har det i årevis hersket stor usikkerhet om hvilke beslag som kan lagres, hvor lenge de kan lagres – og hvilke beslag som skal destrueres eller leveres ut.
Årsaken finnes i fortolkningsrommet i straffeprosessloven § 213. Der slås det fast at retten kan beslutte videre lagring av beslag «såfremt og så lenge det er grunn til å regne med at saken kan bli begjært gjenåpnet eller andre særlige forhold tilsier det».
Hvem kan egentlig med sikkerhet si hvilke saker som i framtiden kommer til å bli gjenopptatt?
Man trenger ikke være jurist for å forstå at en slik bestemmelse åpner for vilkårlige beslutninger om hvilke beslag som tas vare på eller ikke. For hvem kan egentlig med sikkerhet si hvilke saker som i framtiden kommer til å bli gjenopptatt?
Denne uklarheten har i årevis vært en hodepine for politifolk. Til tross for at både Politidirektoratet og flere utvalg har utredet problemstillingen, og at justisministre i skiftende regjeringer har lovet bot og bedring, er fortsatt ordlyden i § 213 uendret.
Riksadvokatens klargjøring om bevishåndtering fra i sommer, understreket problemet: Det er ikke mulig å gi noen konkrete kjøreregler, fordi lovens krav er at hver sak må vurderes hver for seg.
At det samtidig heller ikke finnes tydelige nasjonale systemer og retningslinjer for registrering og lagring av beslag, gjør at det har oppstått store forskjeller i beslagshåndteringen både innad i og mellom politidistriktene.
Hvor saken din blir etterforsket og hvilken domstol som tar stilling til videre lagring av beslagene i saken, kan med andre ord få store konsekvenser for din senere mulighet til å bli renvasket.
Det er en form for vilkårlighet som burde vært uakseptabel for rettsstaten Norge.
Det framstår som ubegripelig at hverken dagens regjering eller tidligere regjeringer har tatt innover seg alvoret, og tatt grep om uklarhetene ved politiets beslagshåndtering.
Slik politisk unnfallenhet bidrar bare til å øke sannsynligheten for flere framtidige justismord.
Samtidig som det lenge har vært et åpenbart behov for å få på plass en lovendring, er det også like åpenbare etiske og praktiske utfordringer ved en klarere definisjon av hva som skal skje med bevis i forskjellige saker.
Dette er ikke et enkelt problem å løse – og kanskje er det nettopp derfor det har forblitt uløst så lenge.
Terskelen for langtidslagring må ligge på et hensiktsmessig nivå, som tar innover seg disse etiske og praktiske utfordringene.
For det er selvfølgelig umulig og lite ønskelig å langtidslagre alle bevis. Terskelen for langtidslagring må ligge på et hensiktsmessig nivå, som tar innover seg disse etiske og praktiske utfordringene.
Kanskje får vi noen konkrete råd på bordet når Baneheia-rapporten etter planen legges fram mot slutten av året.
At tiden er overmoden for at noe må gjøres, er i hvert fall hevet over enhver tvil.
Bare slik kan vi forebygge framtidige rettssikkerhetsskandaler.