Kan det være etisk betenkelig å varsle anonymt?

Iblant sendes varsler anonymt om andre sin atferd uten at avsender tilkjennegir med tydelighet hva bruddet gjelder, utover at en kollega – som oftest en leder – har uønsket og kritikkverdig atferd. Hvem som er krenket forblir i det skjulte.

Flere varsler er dessverre slik. Varslene blir da en pekeøvelse som kan oppleves som integritetskrenkende for dem som er omvarslet. Slike varsler kan fremme uhelse for omvarslede som ofte ikke forstår hvor klagen kommer fra eller hvordan de kan forsvare seg.

Her følger tre grunner til at det kan være etisk betenkelig å fremme et slikt varsel.

Offentlighetsprinsippet

Offentlighetsprinsippet er også kalt VG-testen. Vi kan like gjerne kalle det enhetsledertesten eller seksjonsledertesten. Dette etiske prinsippet handler om beslutningene vi tar tåler dagens lys.

Spørsmålene som formuleres kan være slik: Er du villig til å forsvare denne beslutningen offentlig? Er du bekvem med at pressen får vite om den? Spørsmålene kan omformuleres til: Er du bekvem med at din enhetsleder eller seksjonsleder blir kjent med ditt varsel?

Det er grunn til å tro at vi tar hardere i når vi kan la være å vise ansikt og er anonyme. Som anonym varsler slipper man jo å bli ansvarliggjort for sine formuleringer. Ved anonym varsling er risikoen tatt bort.

Offentlighetsprinsippet hjelper oss til å reflektere over om man trår over en grense overfor den andre, og må reformulere sin ytring. Med offentlighetsprinsippet som speil mot egen ytring, lukes usakligheter og adjektivrike påstander bort. En slik ytring blir som regel mindre kontroversiell, og det blir mindre farlig å være modig og vise ansikt som varsler.

Hvis det man har å fortelle ikke står seg mot offentlighetsprinsippet bør man vurdere sin ytring på ny.

Den modige medarbeider

Medarbeiderplattformen i politiet viser til fire verdier. En av dem er verdien «jeg er modig». To av medarbeiderplattformens verdier (respekt og modighet) minner om den etiske teorien som kalles dydsetikk. Dydsetikkens teori om den gylne middelvei ble utviklet av filosofen Aristoteles.

Aristoteles mente vi skulle finne balansen mellom for lite og for mye. For dyden «mot» handlet det om feighet på den ene siden og overmot på den andre. Her gjaldt det å finne den gode middelveien, så man utviste mot og ikke havnet i en av grøftene.

Å være modig er en av verdiene man ønsker skal prege de ansatte i politiets fellesskap. Jeg har flere ganger blitt gledelig overrasket over dem som har vist dette motet i varslingssaker. 

De har vist ansikt og på kjøpet har de båret de omkostningene som følger med det å stå for det en mener. Både integritet og verdighet har de i behold.

Det er grunn til å stille spørsmålet: Er det modig å fremme en negativt ladet påstand om en kollega sin atferd uten å vise ansikt? 

At det er en belastning å stå frem, er en kjent sak. Noen vil også mene at dette ikke handler om mot som middelvei, men at det tvert imot er overmot, fordi det kan få følger for karrieren. 

I et slikt perspektiv blir åpenhet et dårlig valg. Men et anonymt varsel med påstander om en kollega sin oppførsel kan stort sett først avdekke de faktiske forhold når man vet hvem som har fått sitt vern krenket. Dermed krever slike saker både en åpenhet og et mot for at saken skal ende med en tilstrekkelig forståelse av saksforholdet.

Jeg slutter meg til et sitat av filosof Øyvind Kvalnes for å vise hvorfor mot i slike saker er viktig:

«Kritikk er mest renhårig når den har en synlig avsender, og det er klart hvem den adresseres til. Da kan uenigheten komme på bordet, og en kan oppklare misforståelser. Å rette kritikk mot noen burde i utgangspunktet være forpliktende, en påstand som en tar med seg inn i et felles rom og står for. Såpass respekt fortjener også den kritiserte at det er tydelig hvem som har reist innvendingen.»

Gjensidighetsprinsippet

Gjensidighetsprinsippet er også kjent som den gylne regel. Prinsippet er formulert innen Islam, Jødedom, Buddhisme og Hinduisme, og er et akseptert prinsipp innen de fleste livssyn. 

Ordlyden som er mest kjent i vår kulturkrets, finner vi i bibelsitatet «Alt dere vil at andre skal gjøre mot dere, skal også dere gjøre mot dem». Vi skal behandle andre slik vi selv ønsker å bli behandlet.

Det er noe allment og intuitivt ved gjensidighetsprinsippet. Prinsippet gir oss en standard for god oppførsel, og en trygghet på at vi blir behandlet skikkelig hvis vi følger dette prinsippet. 

Spørsmålet vi kan stille oss ut ifra gjensidighetsprinsippet er dette: Ville du selv ønsket at noen formulerte en klage mot deg der du ble beskrevet med negativt ladede ord, og ikke visste hvem som fremmet denne klagen mot deg eller hvem du skulle ha krenket?

Jeg antar at de fleste vil svare nei på det spørsmålet. Nei, vi ønsker å vite hvem som er vår anklager. Vi vil forstå hva dette dreier seg om. Hvor og når er viktig for oss. Gjelder det en eller mange kolleger? Hvorfor kommer denne påstanden? Vi vil kunne forsvare oss og vi vil at den som fremmer klagen skal høre forsvaret.

Etikk gir oss noen gode verktøy som hjelper oss å vurdere om våre valg er kloke eller ei. De nevnte etiske prinsipper og føringer kan bidra til å styre vår varsleratferd, og hvordan vi skal ytre oss om det som oppleves som kritikkverdig. 

Slike vurderinger kan være til gavn for både varsler og omvarslede.