«Kirken er en viktig beredskapsaktør»

Den norske kirke er Norges grunnlovfestede folkekirke. Med kompetente ansatte, bygg og infrastruktur over hele landet er folkekirken en viktig institusjon i samfunnet – og en viktig aktør i landets beredskap.

Gjennom en lang historie har kirken lært å kjenne de fleste kroker av landet vårt og folket som bor her. Og folket kjenner kirken.

Nå gir vi ut vår første utgave av Kirkens beredskapssystem (KBS). 

Heftet er inspirert av Politiets beredskapssystem (PBS-I), og beskriver rollen Den norske kirke har som en viktig beredskapsaktør.

Kirkens innsats

Det handler om ting vi gjør i det daglige, som å gå med dødsbudskap på vegne av politiet og å snakke med mennesker i sorg – men også hva vi kan bidra med i krisesituasjoner.

Det er å ha kirkeansatte til stede på senter for pårørende eller evakuerte etter en skredulykke. Det er å åpne kirken for lystenning og samtale, slik at lokalbefolkningen har et sted å komme sammen i sorg.

Det er få andre institusjoner i Norge som har den mengdetreningen på sorgarbeid som folkekirkens ansatte har – i tillegg til å være til stede i hver kommune. 

Kirkens kompetanse på psykososial beredskap er en ressurs samfunnet må vite om for å kunne benytte seg av når det trengs.

Samarbeidet vårt med politiet omfatter alle nivåer. Vi har prester som deltar som liaison på Hovedredningssentralen og lokale redningssentraler. Våre elleve biskoper samarbeider med de elleve politimestrene og er del av fylkesberedskapsrådet.

Og når krisen rammer, er kirkens seremonielle rolle av stor betydning. Vi har ord, musikk og rom som berører. Kirken gir rom for alle slags følelser og reaksjoner – både i begravelser og minnegudstjenester. 

Å kunne skape ritualer omkring sorg og katastrofe er en viktig ressurs for å håndtere en hendelse og å komme seg videre, både for den enkelte og for samfunnet.

Det har vi sett mange ganger. Både etter terrorangrepet 22. juli, Pride-skytingen 25. juni og stadig når lokalsamfunn rammes av tragiske drap og ulykker.

Samlet beskrivelse av beredskapssystemet

Vårt nye hefte om Kirkens beredskapssystem beskriver hvordan kirken samspiller med offentlige og ideelle aktører. Dette er, i likhet med PBS-I, et dynamisk dokument som utvikles og oppdateres fortløpende slik at det stadig er like relevant og oppdatert. For vi vet at endringer kommer.

Kirken har et godt samarbeid med politiet fra operativt til strategisk nivå – og opplever et gjensidig ønske om å spille hverandre gode. Det er til glede og nytte for hverandre, for samfunnet og for befolkningen.

I konkrete situasjoner vil Den norske kirke, politiet og andre aktører ha tydelig definerte ulike roller. 

Slik må det være, og det er et godt samspill når vi kan utfylle hverandres roller og oppgaver – og ikke gå i veien. Kriseberedskap er lagarbeid!

En tredjeposisjon

Jeg vil påstå at kirkens ansatte har en tredje-posisjon i møte med sårbare mennesker. Vi er ikke myndighetspersoner fra politiet eller helsepersonell som skal redde liv. Vi er noe annet.

Vi har kompetanse på sorg, traumer og å romme menneskers ulike reaksjoner. Og våre ansatte har tid. Tid til å lytte, tid til å se menneskene – uten å måtte rykke ut på nye oppdrag.

Når vi bruker vår spesialkompetanse på våre oppgaver, kan politiet og andre myndighetspersoner frigjøres til å gjøre sine oppgaver.

Kirkens seremonier møter også ansatte i en annen posisjon enn andre aktører. De er åpne for alles tro, tvil og livssyn, men kirkens faste rytme med søndagsgudstjenester gjør det lett å legge minnemarkeringer til kirken. 

Her har vi en plikt og et ansvar for å involvere ulike aktører som kan være berørt – og inkludere minoriteter.

Vi møter folk som folkekirke. Midt i alt det meningsløse, uforståelige og ukjente kan kirkens ansatte gi enkeltmennesket fornyet håp og bidra til økt trygghet. Håpet, som igjen kan gi fornyet kraft – og motstandskraft, er viktig.

Ikke omtalt i totalberedskapsmeldingen

Regjeringens totalberedskapsmelding til Stortinget omtaler så vidt at tros- og livssynsamfunn er viktige, og at det er ønske om mer dialog. 

Samtidig mener jeg meldingen burde nevnt noe av folkekirkens arbeid med psykososial beredskap. 

Jeg vil understreke at Den norske kirke har en viktig rolle i dagens system, men manglende synliggjøring i en stortingsmelding kan gjøre at kirkens bidrag overses eller tas for gitt.

Derfor systematiserer vi nå beredskapssystemet vårt, og lager en kirkelig versjon av PBS. Den viser både det vi gjør i det daglige, og hva vi kan bidra med i kriser, katastrofer og krig. Vi har en infrastruktur med bygg og folk over hele landet, og trår til når det trengs.

For det er i fredstid vi best kan informere om hva vi kan bidra med når krisen kommer.

Med KBS-en håper vi at ressursene finner hverandre når det trengs. 

Vi håper at den ses på som en mulighet for videreutvikling av samarbeid og læring på tvers mellom to institusjoner som er til stede for hele folket, hele døgnet over hele landet.