Dette er en viktig avtale for Politiets Fellesforbund. Vi organiserer over 1500 av de cirka 1650 politilederne i etaten.

Politiets Fellesforbund (PF) var enige med Politidirektoratet (POD) om ny særavtale for arbeidstakere med uregulert arbeidstid, populært kalt «lederavtalen». Og vi var enige i at det var behov for opprydding i den tidligere avtalen fra 2013, og at det var behov for å rydde i hvilke ledere som har «ledende» og «særlig uavhengig stilling». 

At dette i utgangspunktet kun var nivå 1- og 2-stillinger var heller ikke kontroversielt. Definisjonene av de to uttrykkene er ganske klare, og således var det heller ikke uenighet om at dette i utgangspunktet kun gjaldt de to øverste nivåene. 

Samtidig var det også viktig at avtalen ga rom for å vurdere andre stillinger under nivå 2 i forhold til ledende og særlig uavhengig stilling, «etter en konkret vurdering» som avtalen uttrykker. Og der starter problemene.

Etter føringer fra POD til distriktene finnes det ikke mulighet for at andre stillinger under nivå 2 vil bli vurdert til å være verken «ledende» eller «særlig uavhengig». 

Konsekvensene av det vil være at en god del ledere som tidligere hadde uregulert arbeidstid nå får regulert arbeidstid. 

For en del er dette helt greit, og innenfor intensjonene til både POD og PF; ledere må også tilpasse sin arbeidstid til de rammene som gjelder for alle.

Problemet er at for en god del andre nivå 3-ledere vil dette medføre at de vil bli mindre tilgjengelige. Der de tidligere var tilgjengelige, og kunne regulere sin egen arbeidstid, må de nå bli beordret på overtid av sin overordnede. 

Det tilsier at den tidligere smidigheten som lå i at disse lederne kunne regulere dette selv, og være tilgjengelig når ansatte eller samarbeidspartnere tok kontakt, vil være nesten umulig. 

Både fordi det ikke kan forhåndsbestemmes når ansatte trenger kontakt, ei heller er det mulig å forutse beredskapssituasjoner som krever tett kommunikasjon i en innledende fase.

Jeg har vært i kontakt med en del nivå 2-ledere som er ganske tydelige i sin tilbakemelding. De er klar over at det har vært behov for opprydding, men at det ikke er mulig å vurdere enkelte nivå 3-stillinger stiller de seg uforstående til. 

Det vil være umulig for nivå 2-lederne å ta over oppgaver som dukker opp utenfor arbeidstid, og det vil i tillegg være ganske dårlig ledelse.

Med regulert arbeidstid stilles det krav om at overtiden skal beordres. Det skal i utgangspunktet være mulig, men som nevnt tidligere er situasjonene som krever arbeid utenfor arbeidstid vanskelig, nesten umulig, å forutse. Allerede der vil lovverket tøyes.

I tillegg vil kostnadene ved at overtid skal brukes ganske raskt bli relativt høye. 

De nivå 3-lederne jeg har vært i kontakt med er ikke opptatt av de 25.000 kronene de «taper», men veldig opptatt av at de har en arbeidssituasjon hvor de er helt avhengig av å kunne regulere sin egen arbeidstid. 

Hvis de skal begynne å føre overtid for hver gang de må jobbe utenfor arbeidstid vil dette raskt kunne tilsvare 150-200.000 kroner i året. Samtidig vet de at det vil være umulig å påføre distriktene sine en slik kostnad. 

Konsekvensen vil være åpenbar - de vil bli mindre tilgjengelige.

Konsekvensene av å skjære alle ledere under nivå 2 over én kam, vil bli merkbare. Hvis alternativet for en del av disse er at de må føre overtid for den aktiviteten de utfører utenfor arbeidstid, vil det tilsi ett av to: 

Det ene er at distriktene får store kostnader på overtid, eller at en del ledere vil bli mindre tilgjengelige.

I en presset økonomisk situasjon er svaret gitt.