«Permanent bevæpning vil mest sannsynlig føre til en økning i politiets anvendelse av skytevåpen»

Politiet bærer i dag i utgangspunktet ikke våpen på kroppen, men både pistol og tohåndsvåpen er tilgjengelig i bilene, såkalt fremskutt lagring. 

Videre kan det besluttes bevæpning for konkrete oppdrag og i forbindelse med trusselsituasjoner.

De senere årene har temaet politi og bevæpning vært utredet grundig to ganger. Rapporten «Politi og bevæpning» med undertittel «Legalitet, nødvendighet, forholdsmessighet og ansvarlighet» ble publisert i 2017 , mens rapporten «Politiets bruk av maktmidler» ble presentert i 2022. 

Det offentlige ordskiftet ser likevel ut til å ta mer hensyn til tradisjonelt påvirkningsarbeid, enkeltsaker og den menneskelige tilbøyeligheten til å vektlegge konsekvens og nærmest se bort fra sannsynlighet når man vurderer risiko.

Gjensidig påvirkning

Politiet er et uttrykk for det samfunnet vi har. Samtidig er også politiet med på å forme samfunnet gjennom sitt uttrykk og sin adferd. 

Denne gjensidige påvirkningen innebærer at politiet ikke bare skal svare på en samfunnsutvikling, men også være med på å prege samfunnsutviklingen.

De senere år har antallet bevæpninger i politiet økt betydelig. Det samme har antallet tilfeller hvor politiet har truet med skytevåpen eller avfyrt skudd. Spørsmålet er hvorfor?

Økningen i politibevæpninger ser ikke ut til å være direkte knyttet til tilsvarende økning i registrert kriminalitet som er relevant for spørsmålet om bevæpning. 

Den viktigste årsaken synes å være at terskelen for å bevæpne politiet bevisst ble redusert etter 22. juli-kommisjonens rapport. 

Økt omfang av bevæpning kan således ikke brukes som argument for ytterligere bevæpning.

En lavere risikoaksept

I debatten om bevæpning av politiet blir de verst tenkelige scenariene som polititjenestepersoner kan møte i sin arbeidshverdag ofte fremhevet. 

Selvfølgelig skal politioperative erfaringer tillegges vekt, men uttrykket «det er den som har skoen på, som vet hvor den trykker» representerer et demokratiproblem hvis argumentet gis avgjørende vekt når veivalg av prinsipiell betydning skal tas. 

En eventuell beslutning om å bevæpne politiet permanent bør ikke tas ut fra en mediestyrt hverdag.

Min observasjon er at det de siste 10–15 årene har utviklet seg en lavere risikoaksept både i politiet og i samfunnet for at noe kan skje og politiet ikke er bevæpnet, men en høyere risikoaksept knyttet til alle omkostningene ved bevæpning.

Etter 2017 har det vært en del dramatiske enkelthendelser hvor både polititjenestepersoner og publikummere har blitt skadd, satt i livsfare og beklageligvis blitt drept. 

Disse bør isolert sett ikke være grunnlaget for å endre en modell som har vist seg å fungere godt over tid, til tross for at de likevel er en del av det store bildet. 

Hendelsene bør gjennomgås med henblikk på å finne ut om annen bevæpningspraksis ville bidratt til bedre oppgaveløsning og mindre skadeomfang.

Mest sannsynlig økning

De aller fleste av politiets oppdrag håndteres ubevæpnet og handler om noe annet enn terror og grov kriminalitet. 

I Oslo politidistrikt besluttes det bevæpning i 6 prosent av patruljeoppdragene mens det i Møre og Romsdal politidistrikt besluttes bevæpning i 1,5 prosent av patruljeoppdragene. 

Spørsmålet er om dette kan legitimere behovet for generell bevæpning. 

Permanent bevæpning av politiet vil føre til at befolkningen alltid møter et politi med synlig skytevåpen. Mest sannsynlig vil det også føre til en økning i politiets anvendelse av våpenet.

Det er kjente risikoer ved både fremskutt lagring og permanent bevæpning. 

En beslutning om å bevæpne politiet permanent innebærer at større deler av politiet rettes inn mot hendelser som har liten sannsynlighet for å skje, og at det vil gå på bekostning av det ordinære politiarbeidet.

---

En kortere versjon av denne kronikken har tidligere vært publisert i Aftenposten.