«Politiet er førstelinjen.  Forsvaret kan ikke dekke et underfinansiert politi.»

Regjeringen har de siste årene gjort betydelige investeringer i Forsvaret, med satsinger på nye kampfly, ubåter, våpensystemer og styrking av NATO-forpliktelser. 

Dette er selvsagt nødvendig i en stadig mer uforutsigbar verden. 

Men det er merkelig at politiet – landets førstelinjeforsvar – ikke får samme oppmerksomhet og økonomiske prioritering.

Det er politiet som først møter trusler i det norske samfunnet, enten det gjelder terror, sabotasje, hybride angrep eller alvorlig kriminalitet. 

Politiet håndterer disse truslene i fredstid, og deres evne til å gjøre dette effektivt avgjør hvorvidt Forsvaret i det hele tatt trenger å involveres. 

Fundamental skjevhet

Likevel ser vi at politiets ansvar og oppgaver øker i takt med et mer komplekst trusselbilde, uten at ressurstilførselen øker i samme tempo.

Dette er en fundamental skjevhet i måten vi prioriterer nasjonal sikkerhet på. 

Forsvaret er ikke satt opp til å drive politiarbeid, og dersom politiet blir for svakt, vil Forsvaret måtte brukes oftere i situasjoner der det egentlig ikke hører hjemme. 

Det er ikke bærekraftig – verken operativt eller økonomisk.

Politiet må være sterkt nok til å stå i kriser – uten å måtte lene seg på Forsvaret.

Alvorlig svakhet

Totalforsvaret er bygget på en klar rollefordeling: Politiet håndterer kriser og trusler i fredstid, mens Forsvaret støtter ved behov og overtar dersom det blir krig. 

Det er derfor en alvorlig svakhet at vi styrker Forsvaret uten samtidig å sørge for at politiet har kapasitet til å stå i kriser over tid.

For å sikre at politiet kan fungere som en robust førstelinje, må det investeres i:

• Økt kapasitet: Politiet må ha nok operative ressurser til å dekke både daglig beredskap og ekstraordinære hendelser uten å måtte be om bistand fra Forsvaret.
• Teknologisk oppgradering: Cyberangrep, overvåking, hybridkrigføring og kunstig intelligens brukes i økende grad av trusselaktører. Politiet må få ressurser til å møte dette på en adekvat måte.
• Moderne utstyr: Politiet må ha tilgang til beskyttelsesutstyr, våpen og kjøretøy som gir dem reell evne til å håndtere alvorlige trusler – på link linje som Forsvaret.
• Strategisk samhandling med Forsvaret: Samarbeid er viktig, men det må ikke bli en sovepute der et underfinansiert politi automatisk forventer støtte fra Forsvaret ved større hendelser.

Når førstelinjen er for svak, øker risikoen for at Forsvaret må bistå langt oftere enn planlagt, noe som utfordrer den sivile-militære balansen i sikkerhetspolitikken. 

Dette kan skape en farlig presedens der militære ressurser gradvis blir en erstatning for manglende politiberedskap.

Politisk ansvar: En helhetlig sikkerhetssatsing

Regjeringen og Stortinget har et overordnet ansvar for å sikre at Norges sikkerhet er robust nok til å møte dagens og fremtidens trusler. 

Dette handler ikke bare om å investere i Forsvaret, men om en balansert og helhetlig sikkerhetspolitikk der politiet og Forsvaret styrkes sammen. 

Forsvaret er en avgjørende del av landets forsvarsevne, men uten et sterkt politi som førstelinjeforsvar vil beredskapen være utilstrekkelig.

Det er politiet som håndterer de mest umiddelbare truslene mot samfunnet – enten det er terrorangrep, alvorlig kriminalitet, cybertrusler eller hybride angrep som utfordrer norsk suverenitet. 

Det er politiet som står i frontlinjen mot de kreftene som forsøker å destabilisere samfunnet innenfra, enten gjennom vold, organisert kriminalitet eller digitale angrep.

Likevel ser vi at mens store investeringer rettes mot Forsvaret, får ikke politiet en tilsvarende satsing. 

Det handler ikke om at politiet kuttes, men at deres ansvar og oppgaver øker uten at ressursene følger med. 

Hvis denne utviklingen fortsetter, vil det bli vanskelig for politiet å opprettholde sin rolle som den primære sikkerhetsaktøren i fredstid.

Politiet må ha de nødvendige ressursene for å kunne håndtere sitt ansvar uten å måtte lene seg på Forsvaret som en sikkerhetsventil. 

Regjeringen må handle

Regjeringen kan ikke vente med å handle før en krise avslører svakhetene i systemet. 

Erfaringene fra tidligere hendelser, både i Norge og internasjonalt, viser at det er for sent å bygge beredskap når krisen først har inntruffet. 

Norges sikkerhet må være proaktiv, ikke reaktiv.

Med bakgrunn fra både justis- og forsvarssektoren har jeg selv sett hvordan samspillet mellom disse etatene fungerer i praksis. 

Politiet er den første barrieren mot kaos og destabilisering – de skal håndtere truslene før de blir så alvorlige at Forsvaret må kalles inn. 

Hvis denne barrieren er svak, risikerer vi at nasjonale sikkerhetshendelser eskalerer raskere enn vi klarer å håndtere dem.

Totalforsvaret fungerer kun dersom politiet er sterkt nok til å holde situasjonen under kontroll inntil Forsvaret eventuelt må overta. 

Norges sikkerhet avhenger av at politikerne tar dette ansvaret på alvor og sørger for at politiet har de ressursene de trenger – ikke bare for i dag, men for fremtidens trusselbilde.

Kronikkforfatteren har bakgrunn fra både Forsvaret, Kripos og NSM.