«Politiet og de fattige barna»

En vinterdag på 1880-tallet, antagelig rundt juletider 1886, ble Christian Krogh vitne til samfunnets brutalitet. Under en spasertur i Kristianias gater fikk han se hvordan en gruppe kvinner og barn kjempet for å få tak i noe brød som ble delt ut fra en bakerforretning. 

Synet av de fattiges fortvilte forsøk på å få tak i mat må ha gjort stort inntrykk. Det ledet til maleriet som han kalte «Kampen for tilværelsen».

Kvinnene og barna som strekker seg etter brødet som blir holdt ut til dem fra en forretning på hjørnet av Karl Johans gate og Skippergata, dominerer bildet. Den snødekte gata virker tom, bortsett fra noen skikkelser i det fjerne. 

Men helt tom er den ikke. Midt i veibanen, noe lengre oppe, kommer en politikonstabel gående. 

Om Krogh faktisk så en konstabel komme nedover gata samtidig som brødet ble delt ut til de fattige, er uvisst. Men det er godt mulig, og måten politimannen blir fremstilt på er realistisk. 

Han er kledd i en mørk frakk, med blanke knapper fordelt i to vertikale rader på hver side av brystet, lue, høye støvler, belte rundt livet og en kølle hengende langs siden. Det var slik politikonstablene var kledd på denne tiden, det var slik de skulle patruljere, og beltet med kølla var standard bevæpning.

Juristen og maleren Krogh har vært opptatt av å fremstille politikonstabelen mest mulig realistisk. Men hans konstabel var også ment som samfunnskritikk. 

Tidligere hadde han kritisert politiets rolle i den offentlige prostitusjonen i maleriet «Albertine i politilegens venteværelse». Nå var det forholdet mellom de fattige, barna og politiet han ville kommentere. 

Kontrasten mellom de skarpe fargene, teksturen i tøyet og de bleke ansiktene i forgrunnen, og den noe utydelige politimannen lenger bak, er påfallende. De små barna holder sine matspann med blåfrosne fingre og stirrer tomt framfor seg. Politikonstabelen er godt kledd og kommer spaserende med hendene på ryggen, tilsynelatende tilfreds og uaffisert av den kampen som foregår noen meter lenger fremme. 

Det er som om politimannen og de fattige overhodet ikke har noe med hverandre å gjøre.

Den uanfektede politimannen har vært tolket som et symbol på den offisielle likegyldighet overfor fattigdommen på denne tiden (Oscar Thue, 1997). Men han kan også ses som en kritisk kommentar til forholdet mellom politiet, de fattige og barna mer generelt. 

Det maleriet som i dag henger i Nasjonalmuseet, var ferdig i 1889. Da var konstabelkorpset i Kristiania 30 år gammelt. Gjennom disse årene hadde politimestrene stadig fremholdt betydningen av et tillitsfullt forhold mellom politiet og befolkningen. 

Byens menn og kvinner var ikke lenger undersåtter, men statsborgere med rettigheter, og det måtte prege måten politiet behandlet dem på. 

Politikonstabler skulle ikke bare gripe inn ved krenkelser av lov og orden, men også hjelpe folk, både voksne og barn.

Avstanden mellom politiets representant, kvinnene og barna i Kroghs maleri viser et gap mellom slike idealer og det han så som realitetene. 

Det er som Krogh ville si at politiet fortsatt ikke, mot slutten av 1800-tallet, var et politi av folket, for folket. Og at lengst var avstanden mellom politiet og de fattige barna.

Kroghs kritiske fremstilling av forholdet mellom politiet, de fattige og barna var nok ikke mindre treffende enn den kritikken han hadde rettet mot systemet for den offentlige prostitusjonen og politiets rolle der. Men hans kritikk var her mer lavmælt, og den fikk heller ikke samme virkning. 

Mens den offentlige prostitusjonen i Kristiania ble avskaffet allerede på 1880-tallet, mye takket være det presset på regjeringen som Krogh bidro til, fikk politiet nye hjemler til å disiplinere barna, og beholdt dem i lang tid. 

Samtidig som Stortinget vedtok lover som skulle hjelpe og beskytte disse barna, forble politiets rolle preget av vide hjemler for bruk av disiplinære virkemidler. 

Da lov om behandlingen av forsømte barn kom i 1896 ble det bestemt at politiet skulle bistå ved håndhevingen av vergerådenes vedtak, som også kunne omfatte medvirkning til legemlig refselse. Samme type virkemidler kunne brukes etter den nye helse- og skolelovgivningen, og politiet bistod også der.

Den 20. november er det FNs internasjonale barnedag, og Lucy Smiths barnerettighetsdag har i år barn som vokser opp i fattige familier som tema. 

Det gir en god anledning til å reflektere over at det på flere områder ikke var før godt opp på 1900-tallet at de vanskeligstilte barnas liv og helse fikk en like god rettslig beskyttelse som de voksenes, og at forholdet mellom politi og barn begynte å ligne på det vi kjenner i dag.