«Politikernes retoriske gjengkrig gir store muligheter for politiet»

2024 var året det ble poppis å være «tough on crime». I hvert fall om du var politiker, slik Hadia Tajik var da hun som justispolitisk talsperson for Arbeiderpartiet i april skråsikkert proklamerte at regjeringen skulle «brekke ryggen på gjengene» og «ta tryggheten tilbake».

Ikke alle var like selvsikre på regjeringens handlekraft. 

Bare noen uker senere slo Høyre-leder Erna Solberg fast at regjeringen egentlig er «soft on crime», og anklaget dem for å ha en «veldig passiv holdning til kriminalitetsutviklingen» – i motsetning, selvsagt, til hennes eget parti.

Dagen etter var det justis- og beredskapsminister Emilie Enger Mehl (Sp) sin tur. 

«Vi staker ut kursen for å knuse gjengkriminaliteten i Norge», slo hun fast, og la nesten to milliarder kroner på bordet i revidert nasjonalbudsjett.

Slik gikk det slag i slag utover 2024. 

I den retoriske gjengkrigen som raste i det politiske Norge i fjor, kappet stort sett alle partiene om å være «toughest on crime». 

Med nærmere 30 prosents oppslutning på meningsmålingene før jul, er det enkelt å peke ut hvem som har profittert politisk på fjorårets kriminalpolitiske fokus.

Frp-leder Sylvi Listhaug har egentlig ikke trengt å gjøre særlig annet enn å la sine politiske motstandere argumentere for det som lenge har vært Fremskrittspartiets syn.

Men det er ikke i det politiske Norge at seierherren - eller seierskvinnen - finnes. 

Den virkelige vinneren er politiet. 

Og det viktigste for politietaten nå, er ikke å få en slutt på den politiske gjengkrigen, men å få den til å vare så lenge som overhodet mulig.

For når politikerne kjemper om å utvise størst mulig handlekraft, og det attpåtil er valgår, vil det nødvendigvis åpne seg noen muligheter. 

Slik blir fort 2025 året der Stortingssalen kan bli et mulighetsrom for politiet.

Vi snakker langtidsplan for politiet, vi snakker nytt politirolleutvalg og vi snakker penger. Ja kanskje til og med mye penger.

I kroner og øre har politiets budsjettøkninger de siste årene riktignok vært rekordstore. Så vet vi at politiets utgifter også har skutt i været, og at det derfor er delte meninger om bevilgningene utgjør en reell økning. 

Det kommer an på øyet som ser, og partiet som bevilger.

Kampen mot de organiserte, kriminelle gjengene er imidlertid en kamp hverken politiet eller Norge som samfunn har råd til å tape. Derfor vil politiet høyst sannsynlig bli utropt til budsjettvinner også i 2025.

Som avtroppende politidirektør Benedicte Bjørnland sier til Politiforum:

«Det vi står i er alvorlig, og det kommer til å kreve en langvarig innsats. Vi må stå hele løpet ut mot de som vi ser som er virkelig farlige, som skader det norske samfunnet.»

Dette vil kreve ressurser. Det vil kreve flere hender og hoder i arbeid. Folkene finnes allerede – for er det noe som ikke er mangelvare i norsk politi, er det godt utdannede, dyktige mannskaper. 

Et vedvarende politisk fokus på de store kriminalitetsutfordringene Norge står i, kan være nøkkelen til å faktisk også få dem i arbeid.

Her spiller fagforeningene og politiet selv en nøkkelrolle. Politiets Fellesforbund, Politidirektoratet, og landets politimestre og særorgansjefer må kjenne sin besøkelsestid og utnytte mulighetsrommet som nå har oppstått.

De neste månedene må de være smarte og tydelige i jobben med å skyve politiets utfordringer ut i mediebildet og inn i pannebrasken på både innbyggere – og ikke minst politikere. Deretter må de jobbe kontinuerlig for å opprettholde denne oppmerksomheten.

For alle vet at «talk is cheap» – og hvis den politiske vinden snur i en annen retning, blåser de lovede bevilgningene fort vekk, mens alt som står igjen er luftige løfter og tomme ord.