I 2019 gikk jeg i Pride-paraden i Bergen under fanen «Ett politi for alle». Jeg gikk i min arrestforvareruniform sammen med en stor gjeng med kollegaer fra politiet. Mange i politiuniform, mange i t-skjorter med slagord. 

Min forventning til dagen var som tidligere år. Dette blir en festdag i sentrum med mye gøye folk og god stemning. Det var første gang politiet gikk samlet og jeg hadde derfor også litt sommerfugler i magen for hvordan publikum skulle ta oss imot.

I svingen fra Torget til Strandgaten møtte jeg blikket til en liten gruppe tenåringer. De var rundt 14-15 år. I et lite sekund så de veldig spørrende på oss, før de stormet ut i jubel og ropte: «Se! Det er politiet!»

Flere andre ungdommer snudde seg, og vi fikk store smil og en voldsom applaus. Blikkene vi møtte var helt genuine og jeg husker jeg ble veldig rørt. Gjennom hele ruten ble vi applaudert, heiet på og takket. Etter paraden kom det en godt voksen mann og tok meg i hånden for å takke for at jeg åpent hadde marsjert gjennom byen for å markere politiets holdning til LHBTQ+-miljøet. Det betydde like mye for ham som for de ungdommene vi møtte i svingen.

Lang historikk

Samhold. Synlighet. Markering. Støtte. Engasjement. Rettigheter. Kjærlighet. Medmenneskelighet. Min naive, nesten barnlige oppfatning av samfunnet på den tiden, var at de aller fleste hadde respekt for rettigheten til å elske den man vil, og for friheten til å være den man er. 

Jeg trodde historien mellom de skeive og politiet var noe som tilhørte fortiden. At samfunnet og LHBTQ+-miljøet så på politiet i dag som støttespillere og et vern for ytringsfrihet. 

Men det er viktig at vi ikke glemmer politiets rolle i historien. Både i Norge, men det er også så utrolig viktig i dagens internasjonale politiske bilde.

28. juni 1969. I en pub i New York var politiet nok en gang innom for en «shake down» og muligheten til å avslutte dagen med litt ekstra bestikkelser i lommen. 

Denne puben var ikke spesielt betydningsfull. Det var mange slike barer. Den hadde ikke engang rennende vann, så stamgjestene visste de bare skulle bestille øl fra flasker. Men lokalpolitiet visste at puben var drevet av mafiaen. I tillegg var det var en skeiv bar, og homofili var ulovlig.

Denne kvelden ble så veldig annerledes. Denne kvelden gjorde bargjestene motstand. De fant seg ikke lenger i å bli slått og truet, ranet og arrestert bare for å være seg selv. Det ble opptøyer som pågikk i tre dager. 

Puben heter Stonewall og finnes fremdeles i New York.

Dette var på ingen måte de første opptøyene, den første demonstrasjonen eller første gang det skeive miljøet organiserte seg for å stå imot korrupt politi og umenneskelige lover. Men året etter opptøyene ble det arrangert fredfulle marsjer til støtte for alle dem som ble utsatt for politivold og hets under opptøyene på Stonewall. 

Det ble kjent som den første Pride-marsjen og har siden spredt seg internasjonalt til å bli Pride-paradene vi kjenner i Norge i dag.

Straffbart til 1972

I Norge var homofili straffbart helt frem til 1972. I 2022 feiret vi at det er 50 år siden det ble avkriminalisert. Selv om det ikke var veldig mange som ble dømt for homofili, forteller Kjell Erik Øye og flere sentrale personer i homobevegelsen om en trakassering der man ble jaget ut av parker, og hendelser der politiet lot det foregå åpenbar vold mot homofile uten å gripe inn.

Bare noen uker etter at jeg gikk i Pride med uniform for første gang, ba politiet om unnskyldning for den urett og trakassering som politiet har utsatt mange homofile for gjennom historien. Dette var under et foredrag sammen med Kim Friele på politihuset i Oslo. 

Unnskyldningen var utrolig viktig for alle. Ikke bare for samfunnet generelt, men for oss som jobber i politiet i dag, og spesielt for dem som ble utsatt for, eller kjenner noen som ble utsatt for politiets hets. Det handler om å anerkjenne historien og synliggjøre politiets ståsted i dag.

Da nyheten om at unnskyldningen skulle komme, uttalte Kim Friele til NRK: «Jeg synes det er bra med en unnskyldning, men synd at dagens generasjon må be om unnskyldning for fedrenes synder.»

Jeg er bevisst over at jeg representerer «Bergenspolitiet» i dag. Som en konsekvens av å gå i uniform, og være en del av en etat som utøver makt i Norge, må jeg kjenne til politiets historie og samfunnets forventninger til meg. 

Selv om jeg ikke har jaget folk ut av parker, selv om jeg ikke har trakassert eller diskriminert, selv om jeg har vokst opp med åpne og inkluderende verdier, og selv om jeg er stolt av mine kollegaer i dag, så er det viktig at jeg er mitt ansvar bevisst.

På bakgrunn av politiets historie i det skeive miljøet og den menneskerettighetsbrytende politikken fra noen av våre naboland i øst, er i dag ikke skeives tillit til norsk politi der den skal være. 

For hvert oppdrag jeg er på, og for hver pågrepne person jeg tar imot, er det derfor viktig at jeg viser respekt, forståelse og medmenneskelighet. Det er i de enkle handlingene, og i de spesielt krevende møtende mellom samfunnet og politiet vi blir målt mest.

En jobb å gjøre

«Å elske er en menneskerett!» og «Ett politi for alle» er en selvfølgelighet for de aller fleste i politietaten i dag. Jeg som tjenesteperson kan vise min støtte ved å gå i tog og gå med regnbuearmbånd. Hele året. 

Vi har politiledere som er synlige. Synlige ledere som endrer uniformsreglementet. Som følger samfunnsdebatten. Som sier at vi selvfølgelig skal flagge med regnbueflagget på politistasjonen. Som støtter sårbare ungdommer som lever i en, til tider, svært polarisert sosial medieverden. 

Vi må hylle mangfold både innad i etaten og i samfunnet.

Jeg blir stolt av ledere og kollegaer som ikke bare sier at det er «rom for alle», men som står sammen og aktivt etablerer trygghet og åpent inviterer til mangfold på avdelingen.

Jeg er stolt av å jobbe i politiet i dag. Jeg er stolt av hvor langt vi har kommet, men vi har enda en vei å gå. Pride er ikke bare en dato, eller en uke med fest en gang i året. Verdiene må vi ta med oss hver dag. Åpenhet og aksept. Synlighet. Støtte.

Jeg er stolt av at Norge er ett foregangsland i Europa for ytringsfrihet og menneskerettigheter. Vi må ikke glemme viktigheten av å ivareta det samfunnsansvaret, og jeg minner om at det i flere av våre naboland i øst nå kjempes store kamper for grunnleggende rettigheter. 

For eksempel vedtok Ungarn i 2021 en lov som forbød «promotering av homofili» og i fjor vedtok de at ekteskap kun er mellom mann og kvinne og at regnbuefamilier er forbudt. 

Det oppfordres nå til at venner og familie kan angi sine egne til staten, noe som er forvekslende likt ordlyden som ble ytret enkelte steder i Europa i tidsrommet 1939-1945.

Jeg heier på oss. Heier på at vi som er politiet i dag kan fortsette å få vise åpenhet og inkludering. At vi fortsetter å se hverandres ulikheter som en styrke. At det ikke lenger er rom for dinosaurer på pauserommet. At vi fortsatt står sammen for å beskytte ytringsfriheten, menneskerettighetene og rettsikkerheten fordi vi faktisk tror på det er selv.

Jeg ønsker alle en god Pride-feiring og utfordrer spesielt mine kollegaer i hele politietaten til å markere med regnbuearmbånd ikke bare i juni, men resten av året også.

Happy Pride!