Det er mye som er skrevet og sagt om en eventuell ny samtykkelov. At det skal foreligge et klart samtykke før samleie eller annen seksuell handling, er naturligvis ønskverdig og noe man skal ta for gitt. Ingen skal tvinges eller presses til å utøve seksuelle handlinger uten eget ønske. 

Selv om det skulle bli innført en samtykkelov i Norge, vil det likevel, som nå, i stor grad bero på ord mot ord. Det er vanskelig å få noen dømt for voldtekt i Norge, da kravene til bevis er høye og strenge. Noe de også selvfølgelig må være når det er tale om å ilegge noen en straffereaksjon. 

Men hva er samtykke? Danmarks samtykkelov viser til at et samtykke kan gis både muntlig eller som en handling. I den danske lovgivningen fremgår det hvilke handlinger som kan være uttrykk for samtykke. I LFF 2020-11-11 nr. 85 står det at: Handlinger, der kan være udtryk for et samtykke til samleje, vil f.eks. kunne være kys, berøringer, nydende lyde eller relevante bevægelser, f.eks. at man vender sig mod den anden person, selv hjælper til med at tage sit undertøj af, udfører samlejebevægelser eller lignende, se punkt 2.1.3.2. 

«Nytende lyder», «relevante bevegelser» og avslutningen med «eller lignende» viser klart hvor utydelig, vagt og vanskelig det vil være å stadfeste om et samtykke er gitt eller ikke via kroppsspråk. Dette kan fort gå på bekostning av grunnleggende rettsikkerhetsgarantier. 

Én ting som uansett er sikkert, er at uskyldspresumpsjonen må stå. Det kan ikke en samtykkelov gjøre noe med. Selv om det skulle bli innført en samtykkelov, så er det ikke den siktede som skal bevis at et samtykke ble gitt. Det er den som anlegger sak som må bevis at et samtykke ikke ble gitt. Dette er klart formulert i vår Grunnlovs § 96 annet ledd, hvor det står at «enhver har rett til å bli ansett som uskyldig inntil skyld er bevist etter loven». 

Da dette er en lov som skal innlemmes i straffeloven, stilles det krav til noe som en hittil foreslått samtykkebestemmelse ikke oppfyller: klarhet. Det kan ikke være særlig tvil om hva et samtykke er og hvordan det skal gis. En annen problemstilling er: kan samtykke trekkes tilbake? Kan man angre under den seksuelle handlingen, men ikke uttale eller vise noe adferd som kan uttrykke det, og dermed gyldig si at det har foregått en voldtekt? Disse uklarhetene kan fort komme på kant med klarhetskravet i legalitetsprinsippet. I Grunnloven § 113 fremgår det selvsagte prinsipp om at «myndighetenes inngrep overfor den enkelte må ha grunnlag i lov». Manglende klarhet omkring hva som ligger i en lov, og følgelig om en handling er lovlig eller straffbar, kan innebære grunn på denne grunnlovsbestemmelsen. 

Det er en nobelt og forståelig holdning bak forslaget om å innføre en samtykkelov. Likevel er de uklare, vage og kompliserende forholdene for fremtredende per nå, til å skulle innføre en slik lov med så store konsekvenser. Avslutningsvis vil jeg bemerke følgende: Det bør ikke være et mål om å få dømt flest mulig for voldtekt. Da kan mange bli uriktig dømt. 

Målet må være at de skyldige blir dømt. Det er en helt annen sak. Et ønske om å få flere dømt, må ikke gå på bekostning av lovens og Grunnlovens rettssikkerhetsgarantier.