Ungdoms­kriminaliteten i Norge er langt unna «svenske tilstander»

«Svenske tilstander»? Mange snakker og skriver om en «volds- og ungdomskriminalitetsbølge» i Norge, gjerne med en advarende pekefinger mot nabolandet Sverige. Ofte fremstilles det som at politiet har liten oversikt og kontroll over situasjonen også her i landet. Det stemmer ikke.

Mye bra politiarbeid

Ungdomskriminaliteten i Norge er ikke på bristepunktet. En av grunnene er at det allerede gjøres mye forebyggende politiarbeid. I min ferske doktorgradsavhandling tar jeg for meg politiets metoder mot ungdomskriminalitet. Her har jeg sett på hvordan politiet arbeider på Oslo øst, i et område som kan minne om de som har problemer i Sverige. 

Etter nærmere 1000 timer med observasjon av politiets arbeid og oppdragsløsning er funnene tydelige: Det gjøres veldig mye bra politiarbeid. Sammen med annet forebyggende arbeid bidrar politiet her i landet til å holde ungdomskriminaliteten nede.

Doktorgradsarbeidet mitt viser at forebyggende politi har god oversikt og kontroll over de unge guttene som bekymrer oss mest. Når vi var ute og observerte på oppdrag, merket jeg hvordan de erfarne politiansatte gjenkjente gjengangerne på bakhodet og ganglaget. 

De var lommekjent med stedene de vanker og kjente dagsrytmen deres, timeplanen på skolen. De visste hvem som var søsken og hvem foreldrene var. Innsatsen er nok særlig profesjonalisert og stor i områder i Oslo øst, som der jeg observerte. Der var det også et godt samarbeid med andre aktører som driver med miljøterapi på gata, med skoler og fritidsklubber og barnevern.

Ikke bare hva politiet gjør, men hvordan de gjør det

Jeg har observert mange hundre situasjoner og oppdrag hvor politiet har samhandlet med ungdom ute på gata, men også inne på politistasjonen. Jeg har observert bekymringssamtaler med ungdommene og deres foreldre Ofte lykkes politiet godt, noen ganger har det ikke gått fullt så bra. 

En del ganger tar ungdommene og foreldre imot hjelpen de blir tilbudt, mens andre ganger er samhandlingen preget av lite tillit og mye aggresjon. Jeg har vært der når konfrontasjoner og konflikter har eskalert, men også når de har blitt roet ned og alle har pustet ut.

Det mest slående funnet fra studien er at det spiller liten rolle hva politiet gjør. Det er viktigere hvordan de gjør det. Konklusjonen min er at det relasjonelle arbeidet er helt avgjørende. En bekymringssamtale, en samtale ut på gata eller en teknikk politiet har blitt trent opp i, kan virke helt forskjellig avhengig av hvem som er involvert og hvordan det gjøres. 

Når polititet er tett på, fungerer det best

Men politiets relasjonelle evner følger ikke med uniformen – den opparbeides og formes over tid og i samhandling med ungdommene. Selv om det er bra og viktig å ha et tilstedeværende og synlig politi på gata, er det altså ikke antallet politifolk som skaper trygghet og tillit hos befolkningen. Kvaliteten på samhandlingen og kontakten med ungdommene er avgjørende.

Funnene fra studien min viser at det er når politiet er tett på ungdommene, når de er godt kjent med dem og deres omgangskrets og familier, når de vet hvordan de skal prate til dem, og vet hvordan de skal møte konfrontasjoner og løse konflikter, at det er da det synes å gå bra. 

Det er når politiet er tydelige, men likevel respektfulle i møtet med ungdommene og når de vet at utagerende atferd ofte er utrykk for at noe annet sårbart ligger under, at de får til gode resultater.

Når ungdommene møtes på en trygg og relasjonell sikker måte av politiet, blir knippet de har av politimetoder særlig effektive. De politifolka som i tillegg klarer å etablere tillit hos og trekke inn foreldrene i samarbeidet om å få ungdommene ut av faresonen, lykkes aller best.

Trengs det egentlig nye tiltak?

Forskjellige tiltak har vært lansert i forbindelse med bekymringen rundt ungdomskriminalitet. Det har blitt foreslått å senke den kriminelle lavalder, utvide bruken av barnefengsler, og – litt overraskende - dobbeltstraff i visse geografiske (belastede) områder. Men trengs det egentlig nye tiltak?

Min Ph.d-studie taler for at det kanskje ikke gjør det. For ungdomskriminaliteten er ikke ny. Måten vi bør jobbe med den på er heller ikke ny. Vi vet at fattigdom, sosial ulikhet og utenforskap er viktige drivere bak kriminalitet. Vi vet også at langsiktig og systematisk forebyggende arbeid, særlig i belastede områder, bidrar til å holde kriminaliteten nede.

Men «forebygging» klinger ikke alltid like offensivt, og kanskje er det derfor tilsynelatende handlekraftige politikere unngår begrepet. Jeg mener det bør tas frem i debatten, vi bør pusse støv av det. Dessuten må vi snakke om det på en mer nøktern og konkret måte. 

Hva bør politikerne gjøre?

Det snakkes lite om hvordan den lokale politimannen kjenner ungdommene, og ofte også familien. Men i de beste tilfellene fungerer hen som veileder, samtalepartner og forbilde i tillegg til å forhindre kriminalitet mer direkte. Når politiet samarbeider med sosialarbeidere og skole, har det enda sterkere effekt. Når det lokale og tverrfaglige politiarbeidet fungerer som best, vil ungdomskriminalitet håndteres og reduseres.

Politikere bør sette av nok ressurser til forebyggende arbeid. De bør til gjengjeld kunne forvente at politiet selv løpende utvikler sin politifaglige «verktøykasse». Både gjennom utdanningen og når nyutdannede ansettes i etaten bør en legge vekt på det relasjonsorienterte arbeidet. 

Det bør tilbys konkret veiledning slik en gjør det i andre profesjoner som jobber med sårbare grupper. Gradvis vil den relasjonelle kompetansen øke. Da vil den forebyggende innsatsen bli enda mer effektiv.

I beste fall kan andre tiltak komme på toppen og bidra litt, i verste fall tar de oppmerksomheten vekk fra det som bør være i sentrum i arbeidet med ungdomskriminalitet. Det kan kanskje gi politiske seire og «poeng», men det blir nok ikke så mye mindre ungdomskriminalitet av det. 

Denne kronikken ble først publisert i forskersonen.no.