Minneord om Børge Støylen
Jeg traff Børge første gang i 2014. Han ønsket jeg skulle veilede arbeidet hans med masteroppgaven på Politihøgskolen (PHS). Vi møttes på et sted for fri samtale, Litteraturhuset i Oslo, hvor vi ble sittende lenge å snakke om oppgaven han hadde begynt å forberede. Problemer hadde oppstått. Han ville undersøke kulturen i PST og hva som gjorde at det var så vanskelig å få til god informasjonsflyt mellom dem og Den Kongelige Politieskorte (DKP), der han arbeidet som livvakt. Men hvordan gå fram når ingen ville snakke offentlig eller godta at han brukte informasjon om interne arbeidskulturer? Problemet lot seg løse. Men det fordret kreativitet, mot og en usedvanlig evne til å gå nye veier for å få mer innsikt og kunnskap. Slik bare de beste forskerne klarer. Børge klarte det.
I januar 2016 leverte han en masteroppgave med et sjeldent originalt og innsiktsfullt bidrag til forskningen på hemmelighold i organisasjoner, en oppgave som vakte stor oppsikt i media og internt i politiet. Hans svært godt belagte betraktninger om hvordan hemmeligholdet, snarere enn oppdraget, i PST og DKP konstruerer relasjonell makt, identitet og selvoppholdelse, bidrar til å forklare hvorfor lukkede organisasjoner ofte er dysfunksjonelle og ineffektive. Åpenhet internt og eksternt er ikke bare er et spørsmål om ledelsesideologi, men en funksjonell nødvendighet i organisasjoner.
Oppgaven fikk toppkarakter og ble årets mest leste masteravhandling fra Politihøgskolens bibliotek. Men ikke alle var like opptatt av læring og nye innfallsvinkler som Børge. På PHS ble oppgaveforslaget hans først avvist fordi han ikke fulgte deres skjematiske ideer om forskning. Da avhandlingen ble publisert var flere ledere i de organisasjonene han hadde undersøkt mer opptatt av å hindre offentlighet enn de var av den unike muligheten kunnskapen gav til å forbedre det indre liv i organisasjonene deres. Det ble lagt et skandaløst press på Børge og på biblioteket på PHS for å trekke tilbake et allerede publisert forskningsarbeid. Heldigvis avviste Børge og biblioteket dette angrepet på den frie forskningen, men Børge var rystet over den manglende forståelsen for kunnskap blant framstående politiledere. Samtidig uttrykte han glede over støtten han fikk fra kolleger og forskningsmiljøer.
Våren 2016 sa han til meg at han ønsket å gå videre med forskningsarbeidet og ta en doktorgrad. For meg var det svært gledelig, for Børge var et sjeldent forskertalent. Det dreide seg blant annet om hans grundighet og kunnskapssøkende, spørrende og reflekterende holdning, som jeg forsto hadde vært en viktig del av ham hele livet. Men også en uvanlig skriveglede og formidlingsevne, og ikke minst, en god porsjon sunnmørsk stahet til å fullføre det han hadde bestemt seg for, selv om han møtte indre tvil og ytre motstand. Sammen arbeidet vi utover i 2016 med å få til en mulighet for doktorgradsarbeid. Men noe var galt. Musklene i den ene hånden hans hadde relativt raskt visnet hen rundt den samme tiden. Etter mange utredninger og mye usikkerhet kom dessverre den verste konklusjonen i januar 2017: ALS-diagnosen.
Til tross for denne dystre beskjeden uttrykte han likevel optimisme. Jeg vil skrive for å holde meg frisk, og kanskje til og med for å bli frisk, skrev Børge til meg. Han ville blant annet at vi skulle skrive en artikkel sammen basert på avhandlingen. Skrivegleden og tankekraften ble dermed hans meningsskapende medisin og håp. Han startet også å skrive en bok om sine opplevelser som ALS pasient, og deltok i en TV-dokumentar for å skape mer oppmerksomhet og forskning på ALS. Dette tror jeg betydde mye for mange familier i samme situasjon og for den generelle folkeopplysningen. Det står stor respekt av måten han viste fram sin historie i sykdomsperioden.
Han hadde lite til overs for leger som refererte statistikk om forventet levealder etter diagnosen var stilt. Her liknet han på den verdensberømte fysikeren Stephen Hawking, som ble rammet av ALS i ung alder. Hawking fikk vite at han hadde to år igjen å leve, men levde i femti år med sykdommen. Med ironisk og vitenskapelig snert kommenterte Hawking at han alltid hadde undret seg over hvordan legene kunne vite så presist hvor lenge han hadde igjen å leve. Børge hadde mye av den samme holdningen. I september 2017 tok han i VG et kraftfullt oppgjør med norske nevrologer som overfor ALS pasienter var mer opptatt av å gi opp enn å gi håp. Der andre land hadde tatt i bruk en ny medisin, nektet de norske legene fordi de ikke hadde statistisk belegg for bruken. Børge på sin side nektet å bli redusert til statistiske data og prognoser. Han ville bli behandlet som et selvstendig menneske hvor håpet og troen selv på det umulige måtte respekteres.
Børge skulle likevel ikke få de årene han hadde håpet på sammen med familien sin. Tvert imot, det verste skulle skje alt for tidlig. 11. april var det slutt.
Børge var politimann. Men mine møter med ham var møter med en forskersjel, en som undret seg og stilte kritiske spørsmål ved praksiser og ideer som han selv var en del av. En som søkte og satte kunnskap foran politikk og makt, og som skjønte at spørsmålene var like viktige og ubehagelige som svarene. Han fikk oppleve at mange med makt, enten de er politiledere eller leger, verdsetter egen posisjon og prestisje foran kunnskap. Men Børge var en som fant mening i å oppdage og formidle noe nytt, framfor å slå seg til ro med det andre sier er udiskutabelt og umulig. Han forsto betydningen av, og bidro selv til, Eureka-øyeblikkene – de som bringer innsikt og framgang i verden. Hans virke fikk dessverre altfor kort varighet. Men hans masteravhandling blir likevel stående som et pionerarbeid fra en fremragende politimann og forsker. Jeg vil huske Børge som min beste student og et forbilde for alle kunnskapssøkende mennesker - en mann som i holdning, prinsipp og praksis turte stå opp for de frihetsidealene vi ellers taler så varmt om når ingenting står på spill.
