Minneord om Hans-Einar Brustad

Den 11. juni 2021 ble respiratoren skrudd av, etter at Hans-Einar hadde prøvd å ta sitt eget liv et par dager tidligere, mens han var innlagt i psykiatrien. Sjokket etterlater mange spørsmål og tanker, men vi er ikke i tvil når vi minnes ham. Det vil vi gjøre her:

En barndom på trygge Vestmarka i Eidskog kommune på 1990-tallet, slik vi alle husker den. Utelek med venner, i skogen, ved elva, i låven, på fotballbanen. Fra idrettslinja på Øvrebyen til friluftslivlinja på Skiringssal folkehøgskole; Hans-Einar likte det aktive og allsidige livet, spesielt ute i naturen.

Gleden over friluftslivet varte livet ut, på tur med venner, men også alene. Her var han i sitt ess. Flere år i forsvaret ga opplevelser og erfaringer, som for eksempel tre måneder på KNM Christian Radich. I 2010-2013 var det politiutdannelsen i Oslo som sto for tur, med praksisår i Ørsta/Volda.

Vennskap tok han alltid med seg, fra nord til sør. Fra sine kollegaer i politiet i både Øst politidistrikt og Oslo politidistrikt - først ved enhet Vest og til slutt hos org.krim. i Oslo - får vi høre om en mann som kunne sitt fag og hadde et stort hjerte for «de svake». Hans-Einar var kunnskapsrik, inspirerende, støttende, engasjert, klok, pliktoppfyllende, forbilledlig, flink til å lytte og en veiviser. Venner forteller at han var raus, sindig, snill og flink til å ta vare på andre. Det er overveldende å høre om fotavtrykket han har satt og alle mennesker han har berørt.

Hans-Einar var et menneske som hadde mye å gi andre mennesker, og han var så innmari glad i oss. Det skal letes lenge etter en gutt som var like stolt og glad i familien sin.

Vi mennesker er komplekse og innehar ulike egenskaper. Hans-Einar stilte for eksempel høye krav til andre, og til seg selv. Han var en tenkende, grublende og reflektert person, med en veldig stor samvittighet. Dette viste han gjennom gode samtaler og hjelpsomhet.

For tre år siden var Hans-Einar så heldig å møte fantastiske Kine, og sammen fikk de oppleve å bli foreldre til Albert. Hans-Einar hadde så mange planer. Mange av hans beste venner fikk barn samtidig. Det var så fint for oss å få møte ham som pappa med et stort og stolt hjerte for Albert.

Fasiten er klar. Tro våre ord: Hans-Einar har hatt det bra og hadde ingen planer om å forlate dette livet.

Men som sagt, vi mennesker er komplekse. Noen ganger er det en gåte hva som fører et hode inn i et mørke man ikke kommer seg ut av. Hodet kan være vår venn og vår fiende. De siste to ukene av Hans-Einars liv kom han, helt irrasjonelt, inn i en nedadgående spiral uten bunn. Han utviklet vrangforestillinger. Psyken tok bort hans egen, frie vilje. Og psykiatrien sviktet i å beskytte ham der han skulle blitt ivaretatt og fått hjelp.

En trøst er det å vite at alle hans indre organer lever videre. Hans-Einars hjerte, lunger, bukspyttkjertel, lever og nyrer har gitt fem mennesker et nytt liv.

Fra dypet av våre hjerter vil vi si tusen takk til alle venner, kollegaer, familie og bekjente som minnes Hans-Einar sammen med oss, og som hjelper oss å bevare minnene av ham.