Reformarbeid på overtid

Alt reformarbeid i politiet, fra midten av 1990-årene og frem til i dag, har vært ønsket og nødvendig. «Politi- og lensmannsetaten» hadde stort sett samme struktur fra slutten av 1800-tallet fram til år 2000.

Da ble antall politidistrikter redusert fra 54 til 27 etter et forslag i stortingsmeldingen «Politireform 2000 – et tryggere samfunn». For oss, med ansvar for prosjektet Politireform 2000 var reformarbeidet preget av god dialog og et godt samarbeid med dem reformen gjaldt og berørte mest. Prosjektarbeidet ble forankret godt hos politisk ledelse, drøftet og forhandlet med etatsledelsen, med politiets fagforeninger, med politimestre, lensmenn, og ikke minst – testet ut mot politiets brukere.

En profesjonell og bredt sammensatt prosjektorganisasjon ble etablert, noe som var nødvendig for å oppnå tillit, både hos de politiske og faglige myndigheter. Politiets 10 grunnprinsipper om politirollen var den gang som i dag retningsgivende for reformarbeidet, men vi betraktet dem ikke som meislet inn på steintavler. Det er det heller ikke grunn til å tro at de oppleves å være for reformarbeid 2020, nærmere 40 år etter at utredningen om politirollen foreslo dem lagt til grunn for norsk politi. Diskusjon om prinsipper er alltid viktig under et reformarbeid. Men prinsippene må ikke overskygge jakten på tidsriktige og praktiske løsninger, de være seg strukturelle eller organisatoriske.

Kunnskaps- og erfaringsgrunnlaget for Politireform 2000 ble derfor i stor grad hentet fra politimestrene, fra fagorganisasjonene og ikke minst fra politiets brukere der og da. Den gang 20 år gamle utredninger ble lest og anvendt, men de overskygget ikke reformarbeidet i sanntid.

Avgjørende for resultatene av Politireform 2000 var det også at prosjektet hele veien sørget for bred politisk forankring og forståelse, både i eget departement, regjering og Stortinget.

LES OGSÅ: Politimeldingen: Politiets grunnprinsipper under press

Stor endringsvilje

Den politiske endringsviljen var stor (større) under 2000-reformen. Med fylkesmenn som administrative ledere av lensmannsetaten, og med andre tungrodde beslutningsveier i etaten, ville det vært oppsiktsvekkende om ikke både politikere og etatens egne så reformbehovet i 1990-årene.

Da prosjektet Politireform 2000 fikk oppdraget i 1998, var de 10 grunnprinsippene retningsgivende for vårt arbeid. Men vi registrerte raskt at de to politirolle-utredningene i 1980-årene naturlig nok var mest opptatt av politirollen, mens vår oppgave primært var å tilrettelegge for en distriksstruktur og en organisasjonsform som best mulig passet for utøvelse av politirollen – inn i et nytt årtusen. Det er derfor med en viss bekymring jeg registrerer at reformarbeidet nå i 2020 har fått et så vidt tilbakeskuende perspektiv. Ikke bare om hva politirollen bør være i tiden framover, men også om hvilket prinsipielt grunnlag den skal utmeisles på.

Politisk uenighet om politirollen har dessverre også skapt et dårligere reformklima - et motsetningsfylt og lite tillitsskapende debattklima. Et klima som antakelig får flere og flere til å spørre seg: Hvilken politivirkelighet, og hvilket kriminalitetsbilde skal vi egentlig tro forefinnes der ute? Skal vi lytte til regjeringens, opposisjonens, fagforeningenes eller akademias versjon av virkeligheten?

Hvem gir oss de «rette» fakta – og det erfarings- og kunnskapsgrunnlag som det er verdt å feste lit til?

Grunnprinsipper anno 2020

De ti grunnprinsippene anvender begrep som «enhetspoliti, et desentralt politi, generalistrolle, og at forebyggende arbeid skal ha prioritet». Begrepene har, og bør ha, en bestandighet i seg. Men de må også forklares ut fra den virkelighet de møter i 2020. For eksempel en anvendelse av prinsippet om «generalistrollen».

Den kan rimeligvis ikke formes og utøves uavhengig av demografisk mobilitet, av den teknologiske utviklingen eller av de nye kriminalitetsutfordringer vi står overfor i 2020.

Arbeidet med Politireform 2000 innebar også å gå i debatter om de ti grunnprinsippene. Ikke minst om vår respekt for desentraliserings-prinsippet. Til forskjell fra dagens reformdebatt kunne vi imidlertid den gang, med senkede skuldre, både diskutere og være saklig uenige om virkningene av å sentralisere strukturer og funksjoner i politiet – uenige både på et politisk og faglig grunnlag.

I dag, derimot, kan man vanskelig registrere senkede skuldre hos debattantene, hvis noen skulle våge å ta begrepene «sentralisering » eller «nærpoliti» i sin munn. Bruk av politisk upassende ord og uttrykk blir fort parkert. Enten er brukeren av dem en «såkalt» ekspert eller håpløst fastlåst i «gammeldags» New Public managementfilosofi.

Prinsippet om forebygging

Hva er prinsippet om forebygging? Mye taler for at politiets forebyggingsstrategier bør tilpasses og endres noe når kriminaliteten flyttes «fra gata til data».

For 20 år siden, som i dag, var forebyggings- begrepet et debattema - for ikke å si et stridstema - politisk som faglig. Under arbeidet med Politireform 2000, særlig når vi skulle si noe klokt om skillet mellom politiets og påtalemyndighetens funksjoner, ble det ført mange diskusjoner om forebyggingsbegrepet.

Flere sterkt meningsberettigede aktører reise for eksempel spørsmålet om ikke effektiv etterforskning med påfølgende rask avklaring av skyld og straff også kunne kalles forebygging – i alle fall ha forebyggende virkninger! Hvorfor skal bare en del av politiet ha en slags enerett til å bruke forebyggingsbegrepet – basert på 1980-tallets begrepsforståelse? Under reformarbeidet med Politireform 2000 var nok ikke utredninger om politiets beredskapsarbeid så tilstedeværende og fremtredende som i dag.

I så måte er det betryggende å se den plass politiberedskapen nå inntar, under arbeidet med 2020-reformen. Det er imidlertid grunn til å understreke at hverken departementet eller Politidirektoratet bør undervurdere faren for at et for sterkt fokus på, og en for stor ressursbruk til beredskapsformål, lett kan gå på bekostning av en annen viktig del av samfunnsoppdraget: Kriminalitetsbekjempelsen.

Økonomi og effektivisering

De fleste har sikkert fått med seg at vi i dag har 2800 flere lønnede årsverk totalt i politiet enn i 2013. Men også den realiteten at uansett hvor mye politibudsjettet økes fra år til år, så vil deler av opposisjonen alltid kreve mer.

Mer til nærpoliti, mer til forebygging (!), mer til stillinger og mer til å dekke driftsunderskudd og IKT-etterslep. Men det er lite givende å konkurrere om hvem som bevilger mest. Skiftende regjeringer setter i gang den ene effektivitets- og forenklingsreform etter den andre. For tiden er ABE-reformen godt i gang.

Hvordan skal politiet, samtidig med at politikerne stadig øker politibudsjettene, forholde seg til de samme politikeres krav til politiet om å (kostnads)effektivisere? Ikke bare kreves det effektivisering, men også at det tas ut «gevinster» av alle mulige reformer og andre avbyråkratiserings- og forenklingsprosesser.

Selv om dagens reformarbeid synes å trenge milliarder for å kunne fungere etter hensikten, har politikerne en permanent forventning om at politiet skal drives mer effektivt – ikke minst når reformforslagene endelig er på plass. Politireform 2000 fikk smertelig erfart hvordan det kan gå dersom man adresserer for sterkt hva man kan forvente av effektiviseringsgevinster i kjølvannet av et reformarbeid. Kort tid etter at 2000-reformen var behandlet av Stortinget ga Finansdepartementet streng beskjed om å legge en plan for uttak av effektiviseringsgevinster som Justisdepartementet selv hadde beskrevet som realistiske å ta ut i vår stortingsmelding om reformen.

Under meldingskapittelet «Administrative og økonomiske konsekvenser» som vi pliktskyldigst hadde tatt med i tråd med gjeldende regjeringsinstrukser, skrev vi inn innsparingspotensialet i våre strukturforslag: «Samlet sett er det beregnet frigjorte årsverk til operativt og publikumsrettet arbeid i størrelsesorden 400-450. Omstillingskostnadene som direkte følge av distrikts-sammenslåingene er beregnet til ca. 30 millioner kr.»

Vi var med andre ord beskjedne om reformens merutgifter, men desto mer ubeskjedne om gevinstpotensialet. I ettertid kan det være fristende å si: Hva fikk vi igjen for vår oppriktighet, eller for vår vilje til ikke bare forlange økte budsjett, men også vise til at en reform har til hensikt å gjøre politiet mer kostnadseffektivt? Skulle reformistene fra år 2000 sette seg i det selvkritiske hjørnet burde vi kanskje ta på oss noe av skylden for at det ennå pågående 2020-reformarbeidet fremdeles sliter med budsjettutfordringer, effektivitetsforventninger og et etterslep med underbudsjettering i milliardklassen.

LES OGSÅ: La politidirektoratet bestå